Martine - livet som medisinstudent

 

Jeg vil skrive noen ord i dag, på dagen som er til ære for alle flinke mammaer, men mine ord går spesielt til mammaene som må finne styrke til å leve videre uten et elsket barn. ♥ Morsdagen er så sår og vond, virkelig en påminnelse mer enn noe annet.. Vi som er mamma i hjertet, men ikke i praksis. Vi som steller en barnegrav i stedenfor et barn. Vi som hadde gledet oss til å bli mamma, men som nå gruer oss til morsdag. Vi som ikke får oppleve lykken av å se barna våre vokse opp, og som bare må akseptere og innse at drømmene og planene kun vil forbli akkurat det.. Vi er mammaer vi også. ♥ 

  

Håper det er greit at jeg siterer en kommentar som ble lagt igjen av en av mine fine lesere, bare 4 dager etter at Felix døde/ble født.. Den har brent seg fast i meg og rørt meg noe uendelig (som veldig mange andre fine og kloke kommentarer), kanskje andre mammaer med barn som lever i hjertet kan finne trøst i disse fine ordene:

 

"Jeg, som de andre, har ikke ord for å beskrive hvor lei meg jeg er på deres vegne. Jeg er selv mamma og kan ikke forestille meg den forferdelige smerten du må føle nå. Men en ting som er fint å tenke på, er at mammaer, de er de tøffeste i hele verden. Vi klarer ting som ingen andre klarer. Det er det du er nå, Martine. Du er en mor, som har mistet sin sønn. Du kommer til å måtte være enda sterkere enn oss andre! Men langt inni deg så har du styrken til det. Og når du ikke finner den en dag, så let hos Jonas. Pappaer har nemlig en snoding evne til å litt ekstra energi og styrke når vi trenger det som mest! "

 

 

 

♥

Vil også legge ut dette fine diktet igjen som er en av mine favoritter. Jeg elsker det fordi det sier alt, og fordi det får meg til å tenke på en livlig Felix som vi holder i hånden mellom oss *verdensfinestetanke*

 

 

 

Märkligt att man kan sakna någon

så ofantligt mycket. 

 

Någon som egentligen aldrig tidigare existerat. 

En gång var det bara du och jag,

samma som nu. 

 

Men något hände däremellan,

du blev far och jag blev mor. 

Nu är det bara du och jag

och ett osynligt barn.  

 

Om någon ser oss

komma gående,sida vid sida, 

ser de inte det skrattande barnet

vi håller i handen mellan oss.  

 

Vi är föräldrar

som bär vårt barn inom oss,

osynligt för världen.

 

 

Skrevet av: Johanna

 

 

 

Tilslutt vil jeg bare si tusen takk til alle som har forstått at denne dagen er av de ekstra vanskelige, og som har husket på meg idag. Det betyr mer enn jeg tror dere aner ♥

 

 

Starter dagens innlegg med disse fine ordene. Jeg synes det var vakkert sagt. ♥ Vi kommer alltid leve med et sårt savn, etter lille gutten vår som skulle vært sammen med oss.. Vi ønsker jo selvfølgelig ikke å glemme han, dermed er sorgen ikke alltid bare vond - det er også et bevis på den utrolig sterke kjærligheten vi har til han. At glede og sorg går hånd i hånd her i huset er det heller ingen tvil om.. Jeg har blitt vant til å kunne gråte hardt av å tenke eller snakke om noe som vekker savnet på sitt sterkeste det ene minuttet, og deretter kunne smile av noe morsomt det neste minuttet. Vi er i ferd med å lære oss å danse i regnet..

 

 

 

 

Foto

 

I går ble det en rørende, trist og veldig vakker kveld for meg. Jeg dro sammen med foreldrene mine og Thea søstra mi til Sandvika for å delta på Hjertefred. Og for et vakkert arrangement ♥ (Jeg har lånt noen bilder fra Hjertefred sin facebookside, resten er tatt av Thea )

 

Sorg er som en skarp sten. Dine salte tårer sliper steinen så den blir rundere og rundere i kantene, og lettere og lettere å bære. Og tilslutt er den ikke så vond å holde. Den er litt tung å bære, men så bærer du også med deg et minne om noe utrolig vakkert du en gang hadde. Jeg tror det siste de døde vil er vi skal være levende døde. De vil at vi skal leve videre etter at vi har grått våre tårer. De vil at vi skal gråte, le og danse. Nyt hver eneste dag du har. For få vet hvor verdifulle de er. Vit hvor mye du betyr for dem rundt deg - Bjørg Thorallsdottir.

 

Foto

Foto

Det var så fint der i lykkehagen. Hundrevis av røde hjerteballonger, lys, små barn og voksne kledd ut som hvite engler, dansere og båter ute på elva. Det var vakker musikk og sang, kjente og ukjente artister, kor og allsang (av "Til ungdommen" for å markere 22.juli). Det var over 5000 store og små som møtte opp for å minnes noen de har mistet ♥ Det var mye vakker musikk, og det var mange rørende ord. Spesielt sterkt var det å høre Marius som ble enkemann og alenefar i en alder av 35 lese et utdrag fra boken/bloggen sin. 

 

 

 

Alle fikk utdelt en fystikkeske når de kom. I den lå en lapp og en blyant, hvis man ønsket kunne man skrive noen ord til den man savner. Alle lappene ble samlet inn og tilslutt ble det laget et bål av alle lappene slik at røyken med all vår kjærlighet kunne stige til himmels. Det synes jeg var fint! ♥ Hele arrangementet ble avsluttet med at alle slapp sine røde hjerteballonger og lot de fly til himmels samtidig. Det var så vakkert ♥ Jeg sendte vår ballong til Felix.

 

 

På veien hjem dro vi innom graven. Det var så utrolig fint på kirkegården, det brant lys på omtrent hver eneste grav og det synes jeg var utrolig rørende og vakkert. Jonas hadde vært og tent lys hos Felix, og vi lagde ett lite hjerte av telys foran graven hans.

 

 

Jeg sto med tårer i øynene gjennom hele kvelden. Det var trist og sterkt, men mest fint. Jeg håper dette kan bli en ny tradisjon for oss, dette vil jeg få med meg hvert år fremover! Det er ikke alle som skjønner at det er godt å få kjenne litt på sorgen også.. Livet går videre, for alle andre, men også for oss, etterhvert. Derfor er det godt å få kjenne litt på savnet til Felix, kunne ta frem følelsene som egentlig er tilstede hele tiden, men som til tider må skyves litt bak i hjertet. Derfor skal ingen tenke at de "ripper" opp i noe hvis de gir meg tårer i øynene av å nevne Felix. De gjør meg bare en stor tjeneste, for det fineste jeg vet er når noen snakker om han. Og kommer det noen følelser til syne så er jeg bare glad for å få litt hjelp til å la de få lov til å komme frem ♥

 

 

 

Har lyst til å skrive noen ord om et arrangement som heter Hjertefred. Denne uken markerer vi allehelgensdag, noe som kanskje får de fleste til å tenke på Halloween, godteri og monstere.. Men dagen har opprinnelig fra gammelt av vært en markering av kirkens helgener og martyrer, og en dag der man minnes de man selv har mistet. På tirsdag dro jeg innom graven selv om det var bekmørkt for å være sikker på at det blafret et lys på graven til Felix på den dagen. I helgen arrangeres det allehelgensmesser i kirkene over hele landet for å minnes de døde og tenne lys for dem.

 

Det som også skjer nå på søndag (6. november) er et arrangement laget og gjennomført av frivillige - det heter Hjertefred

 

En kveld for å minnes våre kjære som har gått bort, med lys, varme og kjærlighet. En kveld for å minne oss på hvor skjørt og vakkert livet er. En kveld fylt av musikk, sang, poesi og ord for å bearbeide sorg. En veldig vakker kveld på allehelgensdagen.

 

Hadde lyst til å tipse dere om dette fordi det virker som et utrolig fint arrangement. Og det er jo mange som bærer på en sorg etter en eller flere de har mistet.. Tenker dette blir en fin kveld der det er lov å være trist, men også å tenke på alle de fine minnene man har. Det er massevis av artister som stiller opp gratis, og alle som kommer får en rød hjerteballong som de kan sende opp. I fjor møtte det opp over 4000 mennesker i Sandvika, tenkt så nydelig når himmelen blir rød av alle de ballongene som slippes samtidig... Jeg gleder meg til å sende opp en ballong til Felix. ♥

 

Jeg skal til Sandvika sammen med mammaen min på søndag, men Hjertefred arrangeres også 6 andre steder i Norge - ta en titt på nettsiden for å se steder og program for kvelden.

 

Alle foto: Tom Gustavsen (rb)

 

Tusen takk for alle tilbakemeldinger på vår historie i Romerikes blad, fra kjente og ukjente ♥ Det betyr så mye, for det krevde endel av oss å gjøre dette.. Jeg kunne ønske jeg fikk til å svare og takke dere alle personlig, men her kommer en stor felles takk og klem!

 

Det var rart å se ansiktene våre på forsiden av avisen, men alle fine tilbakemeldinger styrker oss i at det var riktig å stille opp og fortelle historien om Felix... Synes reportasjen ble så veldig fin og fortalte vår historie på en rørende, men fin måte. Journalisten og fotografen har gjort en fantastisk jobb :)

 

For dere som ikke har fått lest reportasjen i avisen ligger den nå ute på rb.no.

 

 

Ha en fortsatt fin helg alle sammen ♥

 

For noen uker siden ble jeg kontaktet av en journalist i lokalavisen (romerikes blad) som lurte på om vi ville dele vår sterke historie med avisens lesere.. Etter litt betenkningstid og etter å ha diskutert det oss i mellom valgte vi å stille opp.. Så i morgen kommer det en reportasje om meg, Jonas og Felix i helgemagasinet til romerikes blad. EDIT: Nå ligger det visst også ute på nett for de som ikke har fått kjøpt avisen.

 

Vi valgte å stille opp av samme grunner som vi har valgt å være åpne om alt som har skjedd her på bloggen. Vi tenker det kanskje kan være til hjelp for andre som desverre vil komme etter oss å få lese hva vi har tenkt. Hvis det er til trøst eller til hjelp for noen så er det en bitteliten trøst for oss. Vi husker følelsen vi satt med på sykehuset, vi følte oss veldig alene. Derfor føles det helt riktig å være åpne og ærlige om dette, synes ikke dødfødsel bør være tabu å snakke om. I tillegg føles det jo godt å få fortelle Felix og vår historie enda en gang..

 

Har lest gjennom og godkjent teksten - men likevel er det ganske skummelt. Spent på å se bildene. Og også litt redd for hva folk vil tenke om at vi forteller historien vår i avisen. Det kommer jo ikke til å stå noe nytt enn hva som ligger her ute på bloggen allerede.. Men på en annen side så går jo folk frivillig inn hit på bloggen og leser, dette vil derimot hele Romerike få "servert" med morgenkaffen i helgen.. Så det er ganske så skummelt rett og slett..

 

Ha en fortsatt fin kveld, alle sammen ♥

 

(hvis noen leser reportasjen vil jeg gjerne høre hva dere synes...)

 

...om det å bli mamma igjen etter å ha mistet sitt første barn..

 

♥ Denne videoen er utrolig sterk, rørende og veldig veldig  fin. Den handler om et par som opplevde det samme som oss, å miste sin førstefødte.. For meg er kanskje det sterkeste å se bildene av mammaen med sin lille sønn, se fortvilelsen i øynene og vite akkurat hvordan det føles..  Men samtidig er den så utrolig vakkert laget og så utrolig fin.. Full av nydelige bilder. Og den gir meg et tonn av håp blant all håpløse tanker..

 

 

Historien om lille vakre Imara, som kom til verden litt over ett år etter at storebroren hennes forlot verden. ♥

 

(http://www.sahala.org/video/birthstories.html)

 

Et håp om at vi kan få oppleve den lykken det er når alt går bra, og vi får en sprell levende lillesøster eller lillebror med oss hjem neste gang.. This is not how the story is going to end..

 

Vil oppfordre dere alle til å tenne ett lys i kveld klokken 19..

♥ Felix (f/d - 08.07.11) ♥

 

15. oktober i dag - den internasjonale dagen for ettertanke og bevisstgjøring omkring foster- og spedbarnsdød.

Betydningen av denne dagen er ikke så kjent i Norge enda, så jeg har lyst til å gjøre flere oppmerksomme - det er en fin liten markering.. Vær så snill og tenn et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time til minne om Felix og alle de andre babyene som ikke fikk vokse opp.. Sett det i vinduet så det synes, og vis din støtte til alle familier som savner ett barn. Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer. ♥

 

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen, unheard, yet always there.
Forever loved, forever dear...

 

 

Nesten 3 måneder siden Felix døde. 3 måneder siden vi fikk vårt livs sjokk. Jeg regner med at det er mange som har ønsket å få høre hva som egentlig skjedde.. Hva kan gjøre at en helt tilsynelatende frisk stor gutt plutselig dør i magen? Hvordan kan det ende på denne måten for en ung, helt frisk gravid, som har helt perfekte prøver og kontroller hele veien, som kjenner masse liv hver dag og som var i god form helt til "the bitter end..."??

 

 

Vi har ventet så lenge på å få svar på prøvene og obduksjonen selv, mange lange og vonde uker.. Bare 2 uker siden vi fikk de endelige "konklusjonene" de hadde kommet frem til. Har ikke helt orket å skriblet ned tanker rundt dette før nå.. Ventetiden har vært helt jævlig for å si det mildt, en skikkelig påkjenning, jeg følte jeg var nær ett sammenbrudd på slutten.. Man går på en måte bare og venter på "dommen". Og før man får endelig svar begynner tankene å vandre langt, man er redd og fortolker ALT man har gjort i løpet av de 8 månedene man gikk gravid.. Så det er bare godt å ha fått lukket dette kapittelet nå.

 

 

 

 

Men de har ikke funnet noen som helst årsak, feil eller forklaring på hvorfor Felix døde.. Først var det morkaken som var "hovedmistenkt", og de snakket til oss om morkakesvikt (som er en vanlig dødsårsak når barn dør i mors liv) - det var snakk om at jeg ved senere graviditet måtte gå på blodfortynnende for å forhindre at dette skulle skje igjen.. Men, nærmere undersøkelser på cellenivå viste at morkaken hadde fungert helt som den skulle den - og Felix hadde ikke lidd av oksygenmangel. Når da i tillegg absolutt alle blodprøver tatt av meg og Felix, alle infeksjonsprøver, obduksjon av hans organer ikke viste noen som helst avvik fra normalen så forblir dette ett mysterie. Han var helt frisk og velskapt. De har til og med diskutert vår "case" på ett tverrfaglig møte, gått igjennom hele historien for å finne en forklaring - og det har de ikke klart.. Så Felix døde av det de kaller uforklarlig fosterdød - eller krybbedød i mors liv. De klarer ikke finne noen forklaring. Vi kommer aldri til å få svar. Vi er ikke alene om det heller, for ca 20-25 prosent av barna som dør i mors mage finner de aldri noen årsak.

 

 

 

 

Sitter igjen med veldig blandede følelser. Er jo glad alle prøver har vist at jeg er 100% frisk, at jeg slipper å ta daglige tabletter/sprøyter neste gang jeg skal gå gravid.. Det er også beroligende å høre at dette er EKSTREMT sjelden, og de sier det ikke er noen økt risiko for oss selv om vi har opplevd det en gang.. Jeg trøster meg med og prøver å si til meg selv at han ikke har hatt det vondt, han har bare hatt det trygt og fint inne i magen min til han plutselig sovnet.. ♥

 

Det gir meg også en ro å vite at dette ikke kunne vært forhindret eller forutsett på noen som helst måte.. Jeg eller legene kunne ikke gjort NOE annerledes. Jeg har tenkt mye "hva hvis..." Jeg har for eksempel tenkt mye på flyturen jeg hadde to dager før dette skjedde, om den har hatt noen innvirkning. Jeg har også tenkt mye på hva om vi hadde reist til sykehuset natten før, om det hadde utgjort noen forskjell.. Men nå har jeg fått garantert at dette ikke har hatt noe å si. All min dårlige samvittighet kan jeg kaste, jeg kunne ikke gjort NOE annerledes.. DEN tunge steinen er god å bli kvitt for å si det sånn..

 

MEN, og det er ett stort men. Dette er SKUMMELT!!! Felix har da dødd av noe mystisk de ikke klarer å finne ut av. At han kan være helt frisk og fin og plutselig dø av ukjent grunn gjør meg redd og sint.. Så langt medisinen har kommet i 2011 har de ikke funnet noen forklaring på hva som skjer slike tilfeller. Det er sjelden, det er skummelt og det er så sinnsykt frustrerende at vi måtte oppleve dette! Hadde det enda vært noen svar å få.. Hadde det enda vært en forklaring..  Det gjør det veldig skummelt å bare tenke tanken på å skulle bli gravid igjen en dag.. Dette kan de ikke sjekke for, dette kan de ikke forhindre eller behandle... Ja, det er sjelden - men lynet KAN slå ned to ganger og jeg kommer til å være ekstremt usikker neste gang. De kan ta tusenvis av sjekker, det hjelper jo ikke - alt var fint hele veien denne gangen også og det hjalp jo ikke akkurat på utfallet.. Jeg kommer til å føle meg som en tikkende bombe rett og slett!!

 

Så, det var de svarene vi fikk og må leve med. Eller mangel på svar egentlig.. Sånn er det. Sinnsykt skummelt. Den vonde og stygge realiteten..

 

 

 

 Litt fakta om dødfødsler for dere som er interessert: (fra landsforeningen uventet barnedød sine sider)

 

En dødfødsel er definert som fødsel av et barn som ikke viser livstegn (hjerteaktivitet, puste- eller muskelaktivitet) fra og med svangerskapsuke 22 (Verdens helseorganisasjon, WHO). Dersom barnet fødes dødt før dette, kalles det senabort. Hvert år dør over 200 barn i dødfødsel i Norge (ca 3 per 1000 fødte barn). En dødfødsel kan ramme hvem som helst, og man vet ennå lite om hvorfor tilsynelatende friske barn dør i mors liv. I de siste årene er det blitt forsket stadig mer, og dette vet man i dag:

- Vanlige årsaker til dødfødsel er morkakesvikt, morkakeløsning, infeksjoner, misdannelser, kromosomfeil og navlestrengskomplikasjoner

- Ca halvparten av barna er veksthemmet og/eller har vært syke

- I ca 25 prosent av dødfødslene i Norge finner man ingen årsak til dødsfallet

- Flere gutter enn jenter fødes døde

 

Kjente risikofaktorer for dødfødsler:
- Høy alder hos mor (over 35 år)
- Overvekt og fedme
- Røyking i svangerskapet
- Dårlig regulert diabetes

- Lite liv i magen

 

 

Som dere ser har jeg ikke noen av risikofaktorene, jeg hadde "alle gode kort på hånden" som legen min sa, likevel gikk det jo som det gikk.. :(

 

 

Jeg har noen gode dager nå. Noen gode fine dager der jeg klarer å se fremover. Klarer å se at vi SKAL klare oss gjennom dette her..

 

Jeg nekter å la Felix sitt lille altfor korte liv få den betydningen at det har ødelagt våre to liv også. Det er ikke å ære han på det beste. Isteden skal jeg bruke livet mitt til å le litt ekstra for han, synge for han, danse for han, rett og slett leve litt ekstra for han. Jeg har bestemt meg for at jeg skal bli enda mye flinkere til å nyte livet for alt det er verdt, og til å virkelig sette pris på det jeg har.. Være en skikkelig livsnyter ♥ Jeg føler jeg skylder Felix det (og alle andre som ikke fikk muligheten til å leve livene sine..)

 

 

Men sorgen er jo fortsatt fersk, 12 uker er jo egentlig ingenting når man har mistet barnet sitt.. Nedturene kommer av og til enten jeg vil eller ikke.. Sorgen er tung for oss fortsatt, så enkelte dager trenger jeg hjelp fra de rundt meg til å se at det kommer til å gå.. Men denne uken er en god uke - og da hadde jeg lyst til å dele disse tankene med dere idag! ♥ 

 

GOD helg til alle som forviller seg inn her i kveld, og spesielt til alle dere som legger igjen gode kommentarer i vanskelige tider! :)

 

Kjente meg altfor godt igjen i disse tegneseriestripene om det å være "englemamma". Tegnet av Elin Reithaug



 

♥ ♥ ♥

 

 

♥ ♥ ♥

 

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

 

 

De siste to månedene har det kommet mange personlige innlegg her på bloggen. Innlegg om det såreste jeg noen gang har opplevd. Innlegg rett fra hjertet mitt, som har et stort vondt hull i seg. Uvant til meg å være - jeg har alltid hatt et klart skille mellom personlig og privat her på bloggen..

 

Noen har kanskje stusset litt på at jeg ville skrive om dette på bloggen? Mange har i hvertfall kommentert, og takket for at jeg er så ærlig. For at jeg gir dere innblikk, og for at jeg tørr å dele.. Så jeg har lyst til å si noen ord om hvorfor jeg har valgt å la bloggen min ta denne retningen!

 

..Det har vært en stor hjelp for både meg å Jonas å kunne bruke bloggen min til å vise hvordan vi har det.. Til å få massevis av omtanke, til å få kontakt med andre som har opplevd, til å få konkrete praktiske tips..

 

..Det har vært en slags terapi for meg bare det å skrive.. På vonde dager har klumpen i brystet blitt litt mindre smertefull.

 

.. Det har vært en måte å sørge på at flest mulig kjente vet hva vi har opplevd.. Av samme grunn valgte både jeg og Jonas å skrive på facebook hva som hadde skjedd mens vi lå på sykehuset. Jeg har møtt på mange som ikke har visst de siste ukene, som kommer bort for å gratulere og spørre - det er VANSKELIG.. Så glad vi har redusert vanskelige situasjoner ved å gå åpent ut med historien vår..

 

.. Det gir meg en god følelse av å tenke på at det jeg har skrevet her en dag kanskje kan hjelpe andre foreldre som opplever å miste barn.. Det har for meg betydd mye å kunne lese bloggene til andre englemammaer; som mammaen til Amélie, mammaen til Wilma, mammaen til Emil, mammaen til Mads Andre og mammaen til Ferdinand. Det er noe med å ikke føle seg så alene i sorgen..

 

 

Det har rett og slett bare føltes veldig riktig å være åpen og ærlig. Det er ikke noe å skjule eller gjemme dette her, dette har vi opplevd og det kommer til å prege oss resten av livet.. Men på samme måte som det hele tiden har føltes riktig å dele mye av mine personlige tanker, så føles det nå riktig å lukke litt igjen.. Jeg har behov for å ikke ha alle mine tanker og følelser publisert på nett hver dag. Og jeg har behov for å la bloggen handle litt om andre ting.. Det betyr ikke at dagene plutselig har blitt lyse og gode, det betyr ikke at vi har glemt, eller på noen måte er ferdig med sorgen.. Vær så snill å ikke trekk den konklusjonen, det er jeg så redd for! Det er egentlig tvert i mot, det går opp og ned i denne sorgen - og akkurat nå går det ned.. Møtet med ahus for to uker siden rokket nok ved sorgen igjen, og derfor er det mange vanskelige dager nå.. Men jeg føler ikke lengre behov for å skrive så mye om det her, så da gjør jeg bare ikke det. Jeg har også lyst til å se om de som kjenner og bryr seg om oss viser det ved å ta kontakt med oss i stedet for å tro at de vet hvordan alt er ved å lese her på bloggen..

 

 

Men det kommer helt sikkert noen drypp om Felix og sorg her på bloggen også innimellom. Bare ikke like mye som før, og da vet dere hvorfor ;) Men bare ikke trekk konklusjoner om at det betyr at alt plutselig er bra her i huset.. Redselen for at folk skal tro det gjør nemlig at jeg vurderer å slutte å blogge.. Men jeg prøver, så får jeg se om jeg klarer å føle meg komfortabel med balansen her fremover..

 

Kunne ønske at alle som ler og gjør narr av bloggverdenen, kaller den for overflatisk og selvsentert kunne ta seg en titt i kommentarfeltet her på bloggen min. Spesielt på de over 300 kommentarene som kom inn på første innlegget jeg skrev etter at Felix døde.. Så mye omtanke og kjærlighet skal man lete lenge etter. Så mange gode og snille mennesker det finnes i dette bloggsamfunnet <3  Dere er fantastiske! Takk for det!

 

 

Møtet på Ahus er overstått.. Vi fikk ingen nye sjokkerende nyheter. Men vi har fått svar på hva som sannsynligvis har skjedd, foreløpig bare midlertidige svar da..  Håper dere forstår at jeg ikke har lyst til å skrive noe mer her om det her før vi får de endelige svarene. De venter på de siste analysene av prøver som er tatt av meg før de kan gi oss det! Men de svarene vi fikk idag gjør i hvertfall at jeg kan være 100% sikker på at jeg ikke kunne gjort noe som helst annerledes. Jeg slipper å ha vonde gnagende følelser av skyld (skulle uansett ikke vært noen som helst grunn til at jeg skal ha, men jeg skal love dere at den skyldfølelsen kommer likevel når ting som dette her skjer..) Og det gir i hvertfall litt ro å vite.. Dette er sannsynligvis noe konkret de kan passe på og forebygge neste gang jeg blir gravid.. MEN selv om akkurat det er godt å få høre, så hjelper det jo så inderlig lite for han vi allerede har mistet..

 

Det vi også fikk vite idag er at obduksjonen av Felix viste at han var helt frisk og velskapt. Lille gutten vår :( Gjør det jo ekstra vanskelig å takle, han hadde vært HELT frisk og levedyktig hvis han bare hadde kommet ut til oss han!

 

 

Nå skal jeg på graven og tenne ett lys..

 

 

Mange som lurer på akkurat det.. Ikke så rart egentlig! Noen tørr å spørre, men de fleste lurer i stillhet ;) Men svaret er at vi vil jo prøve igjen etterhvert.. Ingen tvil om det! Vi kan jo ikke gi opp. Det var jo babylykke som gjorde at vi startet dette for ett år siden.. Og vi har et håp om at vi skal være heldige og få med oss barnet vårt hjem neste gang....

 

Siste bildet av oss sammen med Felix i magen.. Så lykkelige og glade - vi skulle bare visst hva som ventet oss et par dager senere.. :(

 

Jeg tror ikke vi vil vente så lenge.. Selv om vi fortsatt sørger masse over Felix, og aldri kommer til å slutte med det - så føler jeg ikke det er noe poeng å vente lenge.. Felix vil aldri kunne erstattes, vi vil alltid ha et barn for lite vi.. Sorgen kan vi heller ikke gjøre noe med. Men en lillebror eller lillesøster som kan fylle de tomme armene våre tror jeg kan gjøre livet bedre.. Vi har jo alltid hatt planer om mer enn et barn, men Felix får bare bli "storebror" tidligere enn hva vi hadde planlagt..

 

Men det er skummelt!! Fryktelig skummelt.. Denne gangen vil det ikke bli noe jippi - uten forbehold om vi får en positiv graviditetstest, eller om ultralyden ser fin ut, eller hvis alle kontroller er perfekte.. For det var det jo denne gangen også, og det endte jo ikke bra i det hele tatt.. Den skumle sannheten er tydeligvis at man ALDRI kan være sikker.. Sannsynligheten for at noe skal skje er jo minimal. Men når man har vært på feil side av statistikken en gang hjelper det ekstremt lite... Neste graviditet kommer til å bli kjempevanskelig.. Allerede har jeg "syke" tanker, som feks at jeg må be kirken om å "holde av" gravplassen ved siden av Felix til vårt neste barn.. Syke syke tanker - men kanskje ikke så rart!? Vi har jo et håp om at det skal gå bra neste gang, ellers hadde vi jo ikke utsatt oss selv for dette her.. Men noen selvfølgelighet er det ikke, absolutt ikke! Jeg kommer ikke til å tro det før jeg faktisk har et levende barn i armene..

 

Men når tiden er inne vet vi ikke enda.. Kanskje snart.. Kanskje om en stund? Men i forhåpentligvis ikke så altfor lenge til i hvertfall.. Må kjenne at vi er ordentlig klare for å gå inn i ett nytt svangerskap med alt av belastninger det fører med.. Og jeg vil ha svarene fra obduksjonen og blodprøver i tilfelle det er noe som må tas hensyn til.. Og kroppen min må jo først og fremst bli klar etter å ha vært gjennom ett svangerskap og fødsel med hormoner og alt som hører med.

 

Åå, som jeg savner magen. Som jeg savner lillegutten min ♥

 

Næh. sånn passe, det er litt opp og ned. Sånn starter de fleste samtalene med folk jeg ikke har sett på en stund, ihvertfall de som har fått med seg hva som har skjedd. Hva mer skal man si, vi har det stort sett ganske greit, men når det er svart, er det tungt, ihvertfall for meg. Jeg har en tendens til å spare opp det vonde til det sprekker, og da er det ikke veldig greit. Har merket det ekstra godt siden jeg begynte på jobb forrige uke. Noen dager er det ganske godt å være på jobb og gjøre noe annet enn å være trist, men de andre dagene er tunge som faen. Det er ikke så greit å tasse rundt som en zombie og ikke tenke på noe annet en den vesle gutten som skulle vært hjemme og ventet på meg når jeg kommer hjem. Plutselig blir det å skru opp en gipsplate ganske vanskelig og tungt. I tillegg kommer følelsen av å være den ubrukelig triste deprimerte kisen som ikke orker å jobbe, men det får bare være.

 

 

Papparollen ble ikke som forventet. Martine har vært mamma siden vi fikk vite om veslegutten vår, jobben min skulle starte da Felix kom til verden.. Jeg hadde mye å lære og så frem til de fleste oppgavene som måtte komme, samma hva det måtte være. Nå er det egentlig tomt. Høsten 2011 som skulle være den beste perioden i hele livet, med så mye nytt og spennende, ble bytta ut med den mest deprimerende jævla sommeren noen gang. Noen fine dager ble det jo oppi alt sammen, takket være familien (både Martine sin og min) og mine venner, særlig min bestekis i verden, som tok omsorgsrollen så fort han fikk muligheten. Jeg er ikke veldig flink til å si sånt til dere, men veit også at mange av dere leser bloggen til Martine så her er det. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har dere i livet mitt og kan med hånda på hjertet si at jeg er utrolig glad i dere alle sammen, spesielt min vakre mor, og min vakre "svigermor" som hjalp så godt til med begravelsen og middagen etterpå. Det gjorde alt så mye lettere å bære. Og Stian, min bestevenn, du stiller alltid opp, du er broren min duuuu, ååjaaaaa. Ellers alle som kom i begravelsen til Felix, tusen takk for alle klemmer og støtten igjennom dagen. I tillegg har det vært oppriktig rørende og godt å lese alle de fine hilsener fra leserne til Martine. Hadde aldri trodd at så mange fremmede "stalkers" skulle bety så mye i den store sammenhengen, men på sykehuset satt vi å gråt og leste innleggene deres sammen, og det var godt. Takk for alle gode ord.

 

Vi prøver gradvis å komme oss til hektene og begynne på hverdagen, Martine sliter seg igjennom skoledagen og jeg sliter meg igjennom arbeidsdagen, det er ikke så mye annet og gjøre.



 

 

Du er alltid med, men aldri til stede

Du er bunnløs sorg og evig glede.



Du er alltid min nydelige første sønn



Og du lever i meg i min vakreste drøm



Du er kjærlighet, sorg og ekte smerte



Men du lever for alltid i mitt ødelagte hjerte

 

 

 

 

Jonas

 

Noen har lurt på det og ventet på det, så jeg tenkte skrive noen ord om hva jeg tenker - vi kommer ikke til å legge ut noen bilder av lille Felix vår. Jonas og jeg har blitt enige om at det blir for personlig for oss, det føles ikke riktig, så ingen bilder blir lagt ut her på bloggen..

 

Men noen få bilder av de perfekte små hendene og føttene synes jeg er greit! Viser bare hvor utrolig perfekt og liten han var!

 

Så liten og fin ♥

 

Men for de som kjenner oss vil jeg gjerne vise frem vår vakre sønn, hvis dere har lyst til å se. Jeg er jo så uendelig stolt av han, som alle andre mødre er av barna sine - så jeg blir bare glad hvis jeg får vise han frem! Har massevis av bilder på pcen, og noen utvalgte på mobilen.. Men det blir ikke til at jeg viser dem til så mange, er kanskje redd for hvordan folk vil reagere.. Er jo sikkert ikke alle som synes det er ok å se bilde av en død baby heller, selv om jeg bare synes han ser fin og fredelig ut.

 

Har tenkt til å lage ett fint album med alle bildene og minnene vi har! Det blir godt å ha, men er også viktig for meg å gjøre slike ting for å komme videre i sorgen..

 

Det lille hjertesmykket man såvidt ser på bildet under bærer jeg nå rundt halsen..

 

Lille gutten vår ♥

 

Ellers kan jeg fortelle dere at det kommer ett lite gjesteinnlegg fra Jonas her snart! Noen tanker og ord om livet, sorgen og savnet fra han som gledet seg sånn til å bli pappa.. ♥

 



 

Märkligt att man kan sakna någon

så ofantligt mycket. 

 

Någon som egentligen aldrig tidigare existerat. 

En gång var det bara du och jag,

samma som nu. 

 

Men något hände däremellan,

du blev far och jag blev mor. 

Nu är det bara du och jag

och ett osynligt barn.  

 

Om någon ser oss

komma gående,sida vid sida, 

ser de inte det skrattande barnet

vi håller i handen mellan oss.  

 

Vi är föräldrar

som bär vårt barn inom oss,

osynligt för världen.

 

 

Skrevet av: Johanna

 

  

 

Første 2 dagene på skolen er overstått.. Kan ikke si det har gått verken bedre eller verre enn forventet. Vanskelig er det, veldig vanskelig! Mange skriver og sier til meg at jeg er modig og tøff, men jeg føler meg ikke spesielt modig. Jeg føler meg ofte liten, svak og redd! Men jeg setter veldig pris på alle gode ord.. ♥ Og jeg ser jo at jeg takler mer enn hva jeg noen gang hadde trodd at var mulig.. Man blir sterk når man ikke har noe valg..

 

Jeg har allerede i løpet av 2 dager møtt endel vanskelige situasjoner.. Første forelesning involverte for eksempel temaet død i svangerskapet - det er ekstra vondt å høre om hvor ekstremt sjelden det er i Norge når jeg er på feil side av statistikken.. Er så redd for at noen kanskje vil tenke at jeg må ha gjort noe feil siden det endte sånn!

Heller ikke lett å være meg på disseksjonsalen når jeg la merke til modellene av barn, og glass med døde fostere, aldri lagt merke til det der inne før - men nå var det plutselig veldig ubehagelig..

 

 

Men verst av alt er alle spørsmålene jeg får fra folk som er uvitende. De som egentlig bare vil meg alt godt! Sist gang de så meg for under 2 måneder siden var jeg høygravid, lykkelig og veldig spent.. Så når de ser meg uten mage nå tenker de selvfølgelig at jeg har en liten babygutt hjemme.. Uff! Jeg har vært veldig åpen om det som har skjedd - med vilje fordi jeg synes det er lettere når alle vet.. Men det viser seg at jungeltelegrafen tydeligvis ikke har gjort jobben sin... Så jeg får ofte glade og entusiastiske spørsmål ala "og hvordan har det gått med deg! Har det gått BRA!?" Og det er jo bare umulig å finne de riktige ordene for å forklare at det slettes ikke har gått bra for oss.. Er VONDT, og i tillegg får jeg nesten dårlig samvittighet når jeg ser hvor lei seg de blir når de skjønner at de har spurt om noe som er veldig vanskelig og leit for meg.. Jeg vet jo at de ikke gjør det for å være slemme, men det er jo like vondt uansett..

 

Så derfor merker jeg "unngår" alle jeg ikke føler meg sikker på om vet eller ikke.. Bare for å slippe vanskelige situasjoner! Så jeg håper at ingen blir fornærmet for at jeg ikke er så hyggelig og sosial om dagen,det er bare ikke så lett enda. Men jeg er veldig takknemlig for alle som kommer bort og sier noen ord. Vet det er mange i klassen min som leser her - og ingen trenger å være redd for å si noe feil eller å snakke om det som har skjedd. Lurer dere på noe så er det bare å spørre! Jeg synes det er godt å snakke litt om Felixen min også, tenker jo på han hvert eneste minutt av dagen - så det er litt godt når noen tørr å spørre for da får jeg luftet ut litt.. ;) Og orker jeg ikke snakke om det akkurat da så sier jeg heller fra! Så ikke vær redd i hvertfall ! ;)

 

Men bortsett fra dette er det egentlig ganske så godt å være litt tilbake til "normalen" igjen.. Jeg vet ikke om jeg klarer dette semesteret, men det er ikke så viktig akkurat nå heller. Men jeg gir ikke opp  - det er jeg ikke typen til.. Dessuten har jeg lovt Felix på graven at jeg skal leve for han resten av livet-  ♥ så det har jeg tenkt til å gjøre.. Etterhvert! Akkurat nå er det bare skritt for skritt..

 

Som en leser skrev til meg: Begynn med det som er nødvendig, forsett med det som er mulig, og plutselig klarer du det umulige! Og det har jeg tenkt til å gjøre.. ;)

 

 

I går tok Jonas ny STOR tatovering (på magen). En Felix tatovering ♥



Et hjerte med store englevinger i samme stil som resten av tatoveringene hans. Så står det Felix, og teksten "Du er alltid med oss, men aldri tilstede. Du er bunnløs sorg og evig glede". :)  Synes det ble veldig fint, og er så rørende at han vil ha en minnetatovering av Felix.. Er Jonas sine egne ord i tatoveringen, og han tegnet selv ett utkast til hvordan den skulle se ut en av de første dagene etter vi kom hjem fra sykehuset..- så veldig personlig. Kan sikkert legge ut et bilde av tatoveringen etterhvert også så dere får se, hvis Jonas synes det er greit.

 

For min del blir det ikke noen tatoveringer, men jeg har jo fått noen små merker på kroppen etter å ha bært han i 8 mnd - og de merkene bærer jeg nå med stolthet fordi de minner meg om gutten vår . Så nå er vi merket for livet både fysisk og psykisk begge to.. Vi lengter etter deg, og skal aldri aldri aldri glemme deg  ♥

 



 

Idag har vi pyntet på graven til Felix. Var fint å få på plass en søt blomst og Jonas hadde kjøpt en god bamse til gutten vår som skal få stå der <3 Det er ikke noe som helst mening i at barn dør, og det er så feil det kan bli å se den bittelille gravhaugen og den lille hvite kista man vet ligger der i dypet :( Blir så fortvilet og lei meg.. Men det føltes likevel litt fint å være på graven og stelle litt der for han.. Ellers har dagen gått helt greit, jeg har vært sammen med familien og hos min beste Henriette og da har jeg det fint..

 

Vanskelige datoer, og ekstra vanskelige dager.. I dag er det akkurat 1 måned siden Felix kom stille, så stille til verden. I morgen er termindatoen - 9. august - den spennende datoen som har betydd mest det siste året. Det endelige målet liksom. Da verden vår skulle forandres, to skulle bli tre og alt skulle bli så fantastisk.

 

Vi er jo foreldre nå vi også, mamma og pappa, det er ikke alle som tenker på det. Så jeg blir veldig varm i hjertet og takknemlig når noen kaller meg for mamma. ♥ Jeg har jo hjertet mitt sprengfullt av kjærlighet til lille Felix, den kjærligheten man har til barna sine er virkelig helt ufattelig sterk. Den sterkeste forelskelsen kan ikke måle seg engang med de følelsene jeg har for Felixen vår.. Og mammahjertet mitt gråter hver dag.

 

 
bilde


 

Vi ønsket oss vugge, men vi fikk en grav.. Så i steden for å bysse gutten vår i søvn og kose varme babykinn som alle andre foreldre med termin rundt nå gjør, så skal vi ordne med graven. Jeg er ikke bitter, men jeg er bare så sinssykt lei meg for at vi ikke også får muligheten til å bli kjent med gutten vår..

 

Det er for tidlig for å plante noe på graven enda, men får gjøre det litt finere rundt der mens vi venter i hvertfall. - tenkte kjøpe inn en blomster, lys, lykt og kanskje en liten bamse..

 

 

Er det lov å ha det fint bare noen uker etter at man mistet sin fineste skatt? Er det ikke rart å kunne smile når man vet at man aldri skal få se sin lille sønn vokse opp? For sannheten er at vi går jo ikke rundt her og gråter døgnet rundt.. Vi har noen fine stunder midt i all sorgen.

 

Jeg har aldri mistet noen før, så jeg har aldri visst hva sorg er. Nå har jeg plutselig mistet barnet mitt og opplever sorg på det aller sterkeste.. En sorg jeg absolutt ikke var forberedt på, ingen regner jo med at babyen plutselig skal dø bare en måned før termin, når han har vært frisk hele tiden og er levedyktig for mange uker siden.. Så jeg har de siste ukene blitt litt overrasket over hvordan sterk sorg føles.. Før dette skjedde trodde jeg at når man opplevde å miste noen veldig nære så ville hverdagen bli helt fullstendig bekmørk. Jeg så for meg at man gråt døgnet rundt, og at at det ville være umulig å føle noe annet enn smerte, sorg og fortvilelse..

 

Men jeg har funnet ut at sorgen er annerledes. I hvertfall for meg, for oss.. Og heldigvis for det.. Jeg har blitt overrasket over at det er mulig å føle glede midt oppe i denne bunnløse sorgen. Det er akkurat som man "går litt inn og ut av sorgen", noe som er veldig vanlig i følge jordmødrene på Ahus. Jeg tror det er nærmest en slags "overlevelsesmekanisme" for det er ikke noe man gjør bevisst.. Men det gjør at man får noen minutter, kanskje noen timer fri fra de svarteste tankene og fra de vondeste følelsene. Og jeg tror det er det som gjør at man overlever, at man ikke gir helt opp likevel..

 

Allerede mens vi var på sykehuset, bare noen dager etter livet var snudd på hodet husker jeg noen episoder: Dagen etter fødselen, etter å ha grått hele dagen satt vi å så en episode av "an idiot abroad" (tullete reisedokumentar på nrk - BØR sees ;) ) før vi sovnet, og vi lo så vi nesten tisset på oss.. Jeg husker også godt at jeg den ene dagen sjekket nyhetene på iphonen mens vi var på sykehuset og at jeg brøt ut i en helt hysterisk latter når jeg leste denne nyheten. det føltes nærmest helt sykt og veldig rart at jeg klarte å kjenne littegranne glede og moro midt oppe i elendigheten.. Jeg hadde trodd at latteren skulle forsvinne helt med tapet..

 

Så smilene og latteren er ikke borte. Heldigvis. For de som lurer så har vi noen fine stunder midt i sorgen. For å være ærlig så føles akkurat det egentlig litt feil, men jeg har lovt Jonas at jeg ikke skal stoppe meg selv når jeg kjenner at jeg har det bra. Og vi har mange gode folk rundt oss som gjør det umulig å ikke smile litt av og til, de inviterer oss med på turer og prøver å få tankene våre over på noe annet litt innimellom. Men tankene kverner døgnet rundt, de er umulige å stoppe. Og innimellom gjør bare alt vondt! Jeg er glad vi i hvertfall kan oppleve korte øyeblikk der vi har det bra, men jeg er redd for at jeg aldri kan kjenne ubetinget fullstendig lykke igjen. Det er i hvertfall en veldig veldig lang vei dit.. Livet vårt var visst for godt til å være sant, og har vist seg å plutselig ta forferdelig smertefulle, meningsløse og urettferdige vendinger - og det gjør meg kjemperedd! Jeg kan oppleve korte øyeblikk av glede, men jeg føler egentlig at jeg går rundt og bare er en skygge av meg selv om dagen..

   

Vår lille Felix

♥ Alltid med oss

♥ Aldri tilstede

♥ Bunnløs sorg

♥ Evig glede

 

(de siste ordene er Jonas sine fine ord skrevet til Felix)

 

Ser du stjernene, liten

 

Ser du stjernene, liten,
fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du at vi gråter?
Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du liten - eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten,
før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten?
Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred?
I hvile på dunmyke senger?

Elskede unge,
får vi treffes igjen?
Det er så stille her hjemme.
Takk for den tiden du var
for alt det vi aldri skal glemme.

Magdalene Langslet   

 

Det er godt å reise litt vekk. Ikke det at det er mulig å reise vekk fra sorgen og tankene, men det er godt å bare ha noen planer og oppleve ting - når vi sitter hjemme alene er det lett at tankene får helt overtak.. Det har vært de 2 vanskeligste ukene i mitt liv. Uten tvil.. Så mye sjokk, sorg, tårer og smerte - mer enn et menneske burde tåle! Og dette er bare starten, etterhvert begynner hverdagen og jeg vet det heller ikke blir lett..  

 

På mandag hadde vi begravelse. Jeg hvisket til Jonas i kirken at det var helt uvirkelig at det var vi som satt der på første rad, med den bittelille hvite kisten ved siden av oss. Vi to som hadde organisert begravelse for vår lille sønn, hvem skulle trodd at det skulle ende sånn. Det er bare som vi plutselig våknet opp midt i et mareritt..

 

 

Men begravelsen ble nydelig, om man i det hele tatt kan si det om noe så forferdelig som en begravelse. Jonas som hadde planlagt og ordnet alt, ønsket at Felix skulle få den fineste begravelsen - det er jo det eneste vi kunne gi han.. Selv orket jeg ikke helt å ta stilling til blomster og sanger, det ble bare for mye.. Så jeg er så glad Jonas la sin sjel i det.. Tror han også synes det var godt å ha noe praktisk å tenke på den siste uken. Han hadde tanker om alt fra blomstene rundt kista til sangene vi skulle spille. Og det ble så fint og sårt alt sammen.

 

Vi var heldige og fikk Svein som vi kjenner godt til å være prest, det var så trygt og fint å ha han der. Vi hadde begge skrevet ett lite brev hver til Felix som presten leste opp. Sangene som ble sunget var Maria Mena - Lullaby, og Katie Melua - I cried for you, i tillegg til "so ro lillemann" som fellessang før kisten ble bært ut. Jonas bar den lille kisten ut til graven. Det var så rørende å se hvor utrolig mange som møtte opp for å støtte oss og ta avskjed med Felix.. Den lille kirken ble nesten fylt opp, det var nok nesten 100 som hadde møtt opp og mange hadde reist timesvis fra andre steder i Norge for å komme til begravelsen. Takk!!  ♥ Han fra begravelsesbyrået sa han aldri hadde sett så mange i en begravelse for et dødfødt barn. Alle fikk hver sin røde rose når de kom i begravelsen som ble lagt i graven etter at kisten var senket ned.. Det var så mange røde roser at de nesten fylte opp graven..

 

Vi ville ikke ha noen vanlig minnestund etterpå. Men den nærmeste familien hadde vi samlet hjemme hos mamma og pappa. Vi hadde laget en bildefremvisning som vi viste frem masse bilder av våre dager med Felix på sykehuset. <3 Synes det ble fint. Så kunne alle få se hvem lille Felix var - vår fine lille sønn som ingen fikk muligheten til å bli kjent med..

 

Jeg tenker på han hele tiden, det gjør så vondt! Skulle gitt alt for å ha han hos meg nå. Blir helt kvalm av å tenke på at jeg aldri får den muligheten.. Hvorfor skulle jeg av alle som går gravide bli tatt fra muligheten til å bli kjent med min egen lille baby. Vi hadde så mye å gi han, og vi elsket han fra dagen vi visste at han var til.. Det er så forferdelig vondt, urettferdig og meningsløst at jeg ikke har ord..

 

 

 

Vi er ikke religiøse. Personlig vet jeg bare ikke helt hva jeg tror på når det gjelder død og livet etter døden. Men en opplevelse på sykehuset sitter igjen i oss. Og jeg har behov for å tro at det er et tegn. Et bittelite tegn fra gutten vår for å vise at han er glad i oss og at han har det bra nå..

  



 

Vi hadde bestemt at vi skulle ta avskjed med Felix den dagen. Hadde hatt han hos oss på rommet hele dagen, jeg hadde holdt han i armene mine nesten hele tiden. Kost med han, holdt han i de myke hendene, luktet på gode babylukten, kjent på det myke håret hans. Bare sugde til meg alt av inntrykk. Det høres kanskje morbid ut for andre som ikke har opplevd dette her, å ha en død kropp liggende i armene. Men han var ikke noe lik for oss, han var bare lille Felix - babyen vår. Og det føltes veldig fint og godt å ha han hos oss. Jeg fikk en deilig ro inni meg hver gang jeg hadde han i armene mine.  

  

Vi hadde besøk av familie nesten hele dagen. Rommet var fult av både min og Jonas sin familie. Masse liv, og også noen smil og latter mellom alt det triste og alvolige. En lillesøster som løper rundt og fjaser. Felix som går fra fang til fang. Og som ellers ligger i lille kurven sin og er med på alt som skjer. Det føltes som han den dagen fikk oppleve våre familier som de virkelig er, de litt smågale og uendelig fine familiene våre ♥

 

Vi hadde bestemt at jormoren skulle hente han hos oss klokka 22 om kvelden. Jeg hadde gruet meg så forferdelig. Siste gangen jeg skulle få holde han, se han, føle han. det var så VONDT å tenke på! Klokken snirklet seg mot tidspunktet, og vi stelte han og pakket han godt inn. Han hadde det nydelige strikketeppet fra tante Mathilde, og kaninbamse fra lille tante Maja med seg. Og i disse siste minuttene skjer det to ting som vi aldri kommer til å glemme. På tv i bakgrunn hører vi plutselig Lullaby med Maria Mena begynner å spille.. Og i kaffekoppen til Jonas ser vi et så tydelig hjerte danne seg i kaffeskummet.

 

 

Det var så tydelig at det nesten var skummelt. Det var som det var et lite tegn fra gutten vår. Jeg har det bra. Jeg er glad i dere mamma og pappa. Det er greit å slippe meg nå. ♥

 

Så da jordmoren kom for å hente han gjorde det ikke så vondt som jeg trodde det skulle gjøre. Jeg ga han et siste kyss og vi sendte han avgårde. Holdt rundt Jonas og kjente en veldig ro inni meg. Det føltes som vi hadde gjort avskjeden så riktig som vi kunne gjøre det..

 

Nå i etterkant føles bare dagene forferdelig tomme. Jeg sitter her med tom mage, puppene fulle av melk, et rom fullt av babyutstyr, et hode fullt av planer - men ingen baby hos meg. Alt peker på hva som er revet vekk fra oss, og hva vi ikke skal få oppleve. Det gjør så forferdelig vondt! Jeg skjønner ikke hvor jeg skal finne styrke til å komme meg gjennom dette..

 

 

Vi er så enormt takknemlige for alle jordmødrene, barnepleierne og legene vi har fått hjelp av mens vi var på Ahus. De er så utrolig gode mennesker. Vi følte oss trygge hele tiden midt oppe i all elendigheten. Det er så viktig! Mange kloke, fine ord, og selv om det ikke er mulig å trøste eller ta bort smerten så fikk de jo oss gjennom de tyngste dagene. Vi gråter bare vi tenker på det! Finnes ikke bedre folk enn de vi har fått hjelp av..

 

Vi er så takknemlige for at vi fikk ha Felix hos oss så lenge vi ville, og vi fikk være på sykehuset så lenge vi ville. Når vi var klare for det kunne vi reise hjem, ikke noe press om det før vi selv ønsket. Vi fikk et rom utenom den vanlige barselavdelingen, skjermet fra lykkelige nybakte foreldre og barnegråt.. Er også utrolig takknemlige for at de har hjulpet oss å skape mange fine minner. Det høres kanskje sykt ut, men vi har også mange fine minner fra dagene på sykehuset. De laget et nydelig lite album til oss med bilder fra fødselen, hånd og fotavtrykk og fine dikt. De tok masse bilder av oss etter fødselen, av vårt første møte med Felix. Det betyr så utrolig mye å ha det nå i etterkant. Det er jo det eneste vi har..

 

Jeg vil skrive litt om fødselen min. For jeg er så utrolig stolt over at jeg klarte det. Og jeg er glad for at selve fødselen gikk fint, tross omstendighetene som ikke kunne blitt verre på noen måte.. Jeg måtte jo igjennom det alle kvinner gruer seg til, uten å få den "premien" som mange så fint kaller det som "belønning" etterpå..

 

Første natten på sykehuset ble fødselen satt i gang. Jeg fikk selv bestemme når jeg var klar for det, og følte det ikke var noe å utsette.. Ville bare bli ferdig med det! Men selv om fødselen blir satt i gang kan det variere veldig hvor lang tid det tar, kunne ta opptil flere dager før riene startet fikk jeg beskjed om.. Så det var bare å vente.. Så dag to gikk egentlig bare med på å vente, pluss at vi hadde masse besøk av familie. Det var godt å ha folk rundt oss,  gråte sammen alle sammen. Merket bare litt smerter i ryggen i løpet av dagen, ikke noe mer - og følte dette kom til å ta lang tid.. Da vi la oss den natten fikk jeg både smertestillende og noe å sove på..

 

2 timer senere våknet jeg brått. Riene var i gang - og det så voldsomt også.. De kom intenst med kun korte pauser på sekunder/få minutter.. Rakk bare å få litt morfin før vi ble hastet avgårde mot fødestua.. Der sjekket de meg og jeg hadde allerede full åpning! Det vil si at det allerede var for sent for å få epidural.. Sjokk!! Det gikk opp for meg at jeg i tillegg til den belastningen en dødfødsel er måtte klare meg nesten uten smertestillende som jeg var lovt.. Jeg hadde så vondt! Men jeg klamret meg til lystgassen og det føltes som det hjalp.. Jordmor og barnepleieren var fantastiske støtter hele veien, og Jonas var så utrolig flink og stødig ved min side. De fortalte oss mange ganger at vi var ett så godt team vi to - dette kunne vi.

 

2 timer senere var lillegutten vår ute, fredag morgen 8 juli 2011. 2790 gram, 49 cm lang, hodeomkrets 30 cm.. Så han var jo akkurat passe stor i forhold til at dette var noen uker før termin..  

 

Jeg gruet meg aldri til fødselen. Ingen smerte kunne bli verre en den jeg allerede hadde inne i meg, så jeg gledet meg bare til å få fokus bort fra den og over til en annen fysisk smerte, bare for noen timer og minutter.. Det var godt å ha en "oppgave" å konsentrere seg om - få tankene vekk bare en liten stund..

 

Det jeg var mest redd for var at jeg ville synes Felix var ekkel siden han var død. Var så redd for at jeg ikke ville orke å se han, eller holde han. ♥ Lillegutten min. Men etter fødselen fikk jeg han opp på brystet, slik som alle andre mammaer også får. Og jeg fikk en underlig ro over meg. Der var han jeg hadde ventet på, lille Felix. Endelig fikk jeg se han, og han var jo så FIN! Jeg var stolt over han, og jeg synes det var så godt å holde han. Han var varm, myk og så utrolig nydelig. Jeg husker de fortalte meg at han var en nydelig liten gutt, og det ble sagt at han lignet på meg. Jeg var så stolt av vår lille vakre sønn

 

Jeg er så utrolig stolt over at jeg klarte det. Jeg hadde på forhånd nesten ikke klart å få i meg mat på to døgn. Heller ikke sovet mer enn noen få timer de siste døgnene før fødselen. Og jeg måtte gjennomføre det hele nesten uten smertelindring.. Hvor jeg fikk kreftene fra har jeg ikke noe svar på. Men det føltes som kroppen min bare visste hva jeg skulle gjøre. Jeg kan i hvertfall være glad for at jeg ikke fikk noen komplikasjoner, trengte ikke ett eneste sting. Dagen etter var jeg allerede i veldig fin form fysisk. Nesten ingen smerter i kroppen, synes ikke jeg kunne kjenne at jeg hadde gjennomført en fødsel.. Denne kroppen min har bare vist seg å være helt utrolig!

 

En uke har gått, men det gjør fortsatt like vondt. Planlegging av bilsetekjøp, familiebil og innredning av barnerom er byttet ut med tanker om obduksjon, dødsannonse og begravelse.. Jeg kan ikke skjønne at dette skjer oss! For meg er morgenene aller verst, hver eneste dag våkner jeg og innser at alt ikke bare er ett vondt mareritt. Dette har skjedd oss, og det gjør så vondt i hjertet!

 

Jeg visste ikke at navnevalget vårt kom til å bli så sterkt. Navnet Felix betyr lykke.. De siste 8 månedene har vært som en lang lykkerus.. Nå er både han og lykken vår så brått borte. Vi sitter igjen, helt tomme.

 

Jeg vet det er mange som lurer på hva som har skjedd.. Og jeg vet det jeg skriver her nå kommer til å skremme mange. For det er så uforståelig og skummelt at ALT plustelig kan snu på ett blunk. Uten noen forvarsel, uten noen ting å skylde på.. Jeg skjønner godt hvis det er mange som har lyst til å slutte å lese her, for å forsvare seg selv. Jeg gjorde det selv når jeg hørte om slike historier når jeg var gravid, tenkte det sikkert var ett eller annet de hadde gjort galt som gjorde at en sånn tragedie plutselig skjedde. At det ikke var noe som kunne ramme oss.. Jeg ville ikke vite. Men nå sitter jeg her da og vet at verden kan være så ufattelig urettferdig og vond..  Og jeg trenger å skrive dette ned. Vi vet fortsatt ikke hva som egentlig har skjedd. Vi har tusen ubesvarte spørsmål. Og vi kommer ikke til å få svar på mange uker, for det tar tid før alle prøver og undersøkelser som er tatt er ferdig og de kan gi noe ordentlig svar.. Kanskje får vi heller aldri noe svar på hvorfor vår lille Felix så brått sluttet å leve. Men foreløpig har de ikke funnet noe som tyder på at det var noe galt hverken med meg eller med han.. Han var stor og så helt frisk ut. Egentlig helt klar for verden.. Det gjør dette enda vanskeligere å takle. Så ufattelig meningsløst. Hva har vi gjort for å fortjene en så enorm ulykke.

 

Forrige uke var vi ferie på Vestlandet. Jeg reiste etter Jonas mandagen, og Felixen min sprellet som vanlig som en liten bajas hele den kvelden.. Vi lo av rumpa hans som plutselig stakk ut av magen den ene veien, og av tydelige ben som stakk ut den andre veien. Han var så deilig aktiv og fin. Morgenen etter var det begravelse for Jonas sin oldemor og hele den dagen gikk i ett med forberedelser, begravelse, minnestund og det som hører med.. Husker godt at det var skikkelig aktivitet i magen midt under begravelsen, og jeg måtte nesten smile litt for meg selv selv om vi satt midt i en begravelse - for det virket som lillegutt var så veldig glad i orgelmusikk.. Resten av ettermiddagen er jeg usikker på, for det var mye som skjedde og lite tid til å tenke på annet.. Når jeg skulle legge meg sent den kvelden nevnte jeg for Jonas at jeg synes Felix var så rolig nå.. Men vi tenkte begge to at det var fordi det hadde vært en dag med mye styr, og det har ofte vært sånn tidligere også at han da er roligere enn han pleier.. Men, morgenen etter var det også merkelig stille og da merket jeg at jeg ble redd! Onsdag 6 juli, en vakker sommerdag på ferie - det var den dagen livet mitt skulle snu. Vi reiste inn til sykehuset i Førde, bare for å få sjekket at alt var bra.. Jeg husker at jeg var redd, holdt Jonas hardt i hånden når vi gikk inn døra.. Men kunne egentlig ikke i min villeste fantasi tro at noe egentlig var galt. Tenkte at de kom nok til å se på meg som litt småhysterisk, men ville dra likevel fordi jeg ikke klarte å tenke på noe annet så lenge jeg var usikker.. 

 

Jordmor begynte med en gang å prøve å finne hjertelyden hans. Husker jeg stusset på at jeg synes det hørtes litt annerledes ut enn det hadde gjort ved kontrollene, og at hjertefrekvensen var noe lavere enn den pleide.. Men vi pustet ut når hun fortalte at det var hans hjertelyd vi hørte så tydelig.. Jeg satt med overvåkingsutstyr i 30 min, og jordmoren avslutter med å si "alt ser i hvertfall helt bra ut med gutten deres, men vi tar alltid en ultralyd tilslutt for sikkerhetsskyld.." Vi pustet lettet ut, smilte og klemte hverandre i hånden. Legen kom og hentet oss, og begynte å undersøke meg. Husker at jeg var spent og glad, vi fikk jo en ekstra sniktitt på gutten vår nå. Legen ble plutselig stille, undersøker frem og tilbake på magen uten å si ett ord.. Sier plutselig "jeg tror jeg trenger ett ekstra par øyne her.." og forlater rommet. Det er da jeg skjønner at noe er galt, alvorlig galt. Vi ser på hverandre med frykt i øyene, hva skjer nå?? Jeg er helt i sjokk.. Den andre legen fortsetter på samme vis, og det eneste de sier er at "nei, her er det ikke noe hjerteaktivitet.." Ikke noe mer.. Vi forsto jo ingenting, hva med testen som akkurat hadde vist det motsatte.. Det som tydeligvis hadde skjedd var at den hjertelyden vi hadde sittet og registrert og som hun forsikret oss om at var Felix sin var MIN hjertelyd. Den var høyere enn hva jeg normalt har, men det var jo fordi jeg var redd!

 

Husker ikke mye av hva som skjedde etterpå. Jeg vet at jeg hylte ut, men at jeg samtidig ikke klarte å forstå hva som skjedde. Dette kunne ikke skje, sånt skjer jo ikke. Og i hvertfall ikke med meg.. Det føltes som å være med i en slags film.. Jeg satt på en stol i sikkert halvtime-time etterpå og bare stirret ut i rommet.. Gråt ikke engang fordi jeg ikke klarte å forstå hva som skjedde med meg. Synes det er helt forferdelig hvor lite vi ble tatt vare på, og hvor lite informasjon vi fikk.. Jonas stakkars måtte spørre og grave og prøve å tenke klart i en situasjon han også selvfølgelig var i sjokk. Der satt vi i motsatt del av landet, og hadde akkurat fått den vanskeligste beskjeden man kan få.. Og ingen av de som jobbet der virket som de visste hvordan de i det hele tatt skulle takle en sånn situasjon eller hvordan de skulle ta vare på oss. Vi dro derfra i sjokk, uten noen som helst informasjon og uten å vite hva i all verden vi skulle gjøre nå.. Det eneste vi visste var at vi ikke ville bli der, uten noen av våre nære rundt oss og med fagfolk som ikke visste hva de skulle si eller gjøre. Vi måtte hjem..

 

Så første fly ble bestilt hjem. Den lengste evigvarende flyturen på en time.. På Gardermoen sto familien min beredt med tårevåte øyne, så vi dro rett til Ahus der ett helt team med flinke folk var klare for å hjelpe oss og passe på oss. Midt i all elendigheten følte vi oss endelig trygge.. Og jeg måtte gjøre meg klar for å føde mitt lille døde barn.

 



 

Jeg vet ikke hva jeg gjør med denne bloggen.. Mitt lille fristed, mitt lille sted jeg har kunne spre glede, lykke og gode opplevelser. Alt er jo forandret nå. Alle sier at det vil bli lettere dager med tiden, men akkurat nå klarer jeg ikke se hvordan det er mulig å bli lykkelig igjen. Jeg har ett tomt stort hull inni meg som aldri vil kunne fylles. Timene går, dagene går - men jeg føler ikke at jeg lever lengre. Jeg bare er.. Er tilstede uten å være med..  

 

Jeg vet heller ikke om jeg klarer å dele vår historie videre. Men jeg har alltid følt at det hjelper å skrive, så jeg skriver.. Så får jeg se hvor mye jeg orker å dele.. Jeg merket det med mitt forrige innlegg, de vanskeligste ordene jeg har skrevet i mitt liv. Gråt for hvert eneste ord jeg skriblet ned. Men etterpå fikk jeg en grad av ro i kroppen. Og jeg merker jeg har stor hjelp i å lese om andre som har opplevd å miste barnet sitt, vite at vi ikke er alene. Så det føles meningsfylt å tenke på at jeg kanskje kan hjelpe noen andre en gang med å skrive akkurat dette ned.. Er overveldet over alle ord og tanker fra dere, både kjente og ukjente.. Dere skal vite at jeg leser hvert eneste ord dere skriver. Det er ikke lett, jeg gråter nesten for hver eneste kommentar som kommer inn - men dere skulle bare visst hvor mye det betyr for oss.. Jeg er så takknemlig for at dere tørr å legge igjen ord, sende meldinger og ta kontakt selv om det ikke finnes ord som kan ta smerten vekk, og selv om jeg ikke orker å svare. Jeg tror det vil gjøre det lettere å bære når jeg vet hvor mange som tenker på oss..

 

 

Så stille

Så stille med lette fottrinn
kom du inn i min verden.
Nesten lydløst.
Kun et øyeblikk ble du.
Men hvilke spor du har
etterlatt i mitt hjerte.

Små føtter setter dype spor

 

(En leser sendte meg dette diktet og jeg synes det sier så mye..)

 

Lille fine lykkegutten vår. Fikk ikke leve en eneste dag sammen med oss.

 

 

Vi gråter. Over alt som var og skulle vært. Over alle drømmer for fremtiden. Over ditt utrolige vakre ansikt som vi aldri får se smile. Over øynene dine som aldri blir åpnet. Over de 8 fineste månedene i vårt liv. Over resten av livet ditt som du aldri får oppleve.. Jeg har jo passet på deg i 8 måneder, så godt jeg bare kunne. Men det var bare ikke nok..

 

Det er så vondt å se hvor vakker du er. Lille gutten vår. Helt perfekt, helt klar for verden. Bittesmå perfekte tær, og fingre med små negler. De sier du har mamma sin munn og lange tær, pappa sin nese. Tjukke bollekinn og masse svart hår. Du er stor og sterk, gjør at ingen kan forstå hva som har skjedd. Du er så perfekt, så vakker og så fin. Det ser ut som du sover der du ligger..

 

Jeg har aldri lyst til å slippe deg. Men jeg vet jeg må, og det gjør så umenneskelig vondt

 

 

Vi er i sjokk. Hvordan kan alt forandre seg så totalt på få sekunder. Fra grenseløs lykke og forventninger, til den tyngste og bunnløse sorgen man kan tenke seg. 35 fullgåtte uker. Ett perfekt svangerskap, ingen plager, ingen komplikasjoner. Alle tester og kontroller var fine. Du var sterk og livlig, vår lille sprellemann. Masse spark og romstering dagen lang.. Plutselig stille

 

 

 

Med graviditeten har det de siste ukene kommet noen litt overraskende lyster! Plutselig har jeg nemlig fått et veldig ønske om å lære meg å strikke.. Hehe, det hadde jeg ikke helt forventet, jeg som ikke har tatt i strikkepinner siden barneskolen..

 

Men det er kanskje ikke så rart da, så utrolig mye skjønne barneklær som man kan strikke ♥

 

Smeeelt...



Det er allerede flere i familien som er i gang med å strikke litt til lille Felix, men jeg har fått så lyst til å lage noe selv også.. Problemet er jo bare at jeg absolutt ikke husker hvordan man gjør dette da.. Men jeg klarte jo å lære meg det en gang på barneskolen, da bør det vel gå ann å få til nå også ;) Så jeg tror jeg skal gå til innkjøp av strikkepinner og prøve meg litt de neste dagene jeg..

 

Hehe, så vi får se hva jeg kan få til de neste ukene da.. Ikke ha for store forventninger! ;) Men jeg har jo absolutt ikke noen planer den neste måneden, så det gjør jo ikke noe å ha litt prosjekter å pusle med for å ikke gå heeelt på veggen..

 

 

I dag er det 40 dager til termin, og vips så er jeg visst per definisjon høygravid..

 

Hihi, dette er min utsikt om dagen da.. Magen er ENORM! Det er godt jeg har en kjæreste som er flink til å fortelle meg at jeg er nydelig, for jeg må innrømme at enkelte dager er det litt rart å se seg i speilet..

 

Det nærmer seg jo virkelig med stormskritt nå. Snart skal vi møte han lille som vi har ventet på det siste halve året. Han som vi foreløpig bare kjenner gjennom romstering og små spark i magen, men som vi likevel allerede kjenner at vi er så ekstremt glad i.. Lille gutten vår ♥

 

Har en følelse av at jeg kommer til å gå over termin, men innen 50 dager har vi han nok i hvertfall i armene våre. Ihhh, veldig rare og veldig fine tanker ♥


 

 

Jeg begynner jo å nærme meg termin, og ett fenomen jeg har lyst til å skrive litt om er noe jeg allerede har stusset over i mange måneder. Det er nemlig helt tydelig at mange har ett stort behov for å fortelle gravide om hvor forferdelig jævlig fødselen kommer til å bli.. Jeg har ikke lengre tall på hvor mange "skremselshistorier" og historier om grusomme fødsler jeg har blitt servert de siste månedene.. Og jo nærmere jeg kommer termin, jo mer passende synes tydeligvis folk det er å plumpe ut med slike skrekkeksempler.. Heldigvis er jeg ikke lettskremt, så jeg har ikke tatt noen skade (..foreløpig). MEN hvorfor i all verden??

 

Tror du en som mentalt forbereder seg på det som sannsynligvis det er det vondeste hun kommer til å oppleve i løpet av sitt liv har lyst til å høre dette? En som sannsynligvis allerede er livredd og bekymrer seg over hva som kan gå galt? Trenger hun å høre om fødselen du hørte om der barnet døde under fødsel? Eller hvor mye du revnet? Hvor fæle jordmødrene var? Eller at fødselen din tok flere dager? Jeg kan virkelig ikke forstå dette behovet, det finnes jo faktisk ikke en mer upassende situasjon å dra frem de vonde fødselsopplevelsene.. Hvorfor vil vi hverandre så vondt!? Det er ikke rart det er mange som har fødselsangst for å si det sånn..

 

En annen sak er at når andre gravide/mødre spør hvordan formen min er, og jeg svarer som ærlig er; jeg er i storform, så blir jeg alltid advart og fortalt "BARE VENT" på hvor ille det kommer til å bli. Hvor tungt det vil bli, hvor vondt jeg kommer til å ha det - hvor FÆLT det kommer til å være mot slutten.. Jeg har vært heldig og har nesten ikke hatt noen plager, og de plagene jeg har er helt overkommelige. Det virker nesten som enkelte ikke tåler å høre at noen kan ha lettere svangerskap enn andre, og har behov for å trykke forventningene og gleden min littegranne ned.. For allerede i flere måneder har jeg blitt fortalt at jeg snart kommer til å merke plagene jeg også, "bare vent du, det kommer til å bli sååå fælt/vondt/tungt"  ..Så dette har gjort at jeg i flere måneder nærmest har ventet på at det snart skulle bli helt jævlig.. Hehe, men nå sitter jeg her da, bare noen få uker igjen til termin og jeg er fortsatt i storform, ingen bekkenløsning, ikke ødemer, ikke trøtt, ikke sliten, sover som en sten hver natt. På lørdag var jeg på fest til klokka 4, i går skrudde jeg ikeamøbler og neste uke skal jeg være på ullevål og jobbe med prosjektoppgave.. Så jo, det går helt fint ann å være høygravid og fortsatt ha det bra og fungere som normalt.. Jeg tar det jo ikke som en selvfølge at det skal fortsette slik helt fram til termin, men jeg nyter hver dag og jeg synes det er viktig å få frem at alle svangerskap trenger ikke å være fryktelig tunge i mange måneder.

 

  

uke 29, uke 31, uke 33



Selv om det er greit å være rimelig forberedt på hva som skal foregå er det null poeng i å vite detaljer om ALT som kan gå galt under svangerskap og fødsel, og heller ikke HVOR grusomt vondt du opplevde det. Du gjør faktisk ikke den gravide en tjeneste når du vil forberede dem på alt du selv opplevde, for guess what: ingen fødsler eller svangerskap er like! 

 

♥ Termin: 9. august

 

♥ På vei: 33 uker og 3 dager

 

♥ Igjen til termin: Bare 7 uker(!).. Jeg gleder meg sånn til å se han ♥

 

 ♥ Kjønn:  En liten gutt :)

 

♥ Bestemt navn?: Felix  ♥

 

♥ Aktivitet innenfra: Fortsatt massevis av liv - han har blant annet vært ekstremt aktiv når jeg har hatt eksamen. Har nok merket nervene til mamma ja.. Ellers har jeg nok merket litt endring i bevegelsene, det er mer romstering enn spark nå - tyder vel på at det begynner å bli trangt der inne for han..

 

♥ Vektøkning:  Ca 11 kilo.

 

♥ Barnerom ferdig: Ikke ferdig, men vi har begynt litt. Barnerommet og sprinkelsengen hans ble malt i helgen og står nå til lufting  :) Nå gjenstår bare å kjøpe inn en liten kommode/skap og kanskje en godstol til amming.. + selvfølgelig den delen jeg gleder meg mest til - pynte, ordne og gjøre det koooselig.. <3

 

 

♥ Innkjøp til babyen: Vi har vogn, senger, badebalje, meste av stellesaker, en god del klær. Bilstol skal vi få av "svigerfar", stellekommode, madrass+sengetøy og voksipose skal vi få av foreldrene mine.. Vi er så utrolig heldige som får alle disse store tingene av foreldrene våre. Ellers er vi i gang med å finne den perfekte familiebilen, varebil holder nemlig ikke når to skal bli tre ;)

   

 

♥ Strekkmerker: Heldigvis ingen enda :) Spent på om jeg slipper unna..

 

♥ Plager: Formen er fortsatt veldig fin! Føler meg så heldig når jeg leser og hører om andre gravide som allerede har hatt store plager/smerter i mange mange uker. Men halsbrannen kan jeg vel si at er en daglig plage nå.. (lovehearts ♥ funker som gull mot halsbrann)

 

♥ Noen matkikk:  Epler og jordbærsyltetøy..

 

♥ Om fødselen: Det NÆRMER seg!! Men tenker ikke, og stresser ikke så mye med det jeg.. Lurer på om det er dumt at jeg ikke "forbereder" meg så mye til det.. Men tenker det bare er dumt å lese om alle andres "skrekkopplevelser" ved fødsel nå. Ingen fødsel er jo lik, så jeg holder meg unna alle fødselshistorier for tiden.. Eneste jeg har tenkt til å gjøre meg opp en mening om de neste ukene er hva jeg tenker om smertestillende.. Ellers har jeg tenkt til å stole på at jordmor kan jobben sin og bare ta det som det kommer ;)

 

♥ Tungt? Nei ikke noe spesielt tungt. Jeg er vant til magen nå og driver ikke med de største akrobatiske sprellene så tenker ikke så mye over det.

 

♥ Søvn: SOVE ♥

 

♥ Humør:  Fortsatt blid og fornøyd jeg! Men humøret har nok vært litt mer svingende de siste to ukene enn hva det pleier.. Rett og slett fordi jeg til tider har blitt fra meg av skrekk over alt som skal ordnes. Jonas er av natur (i hvertfall uttad) meeeer enn avslappet nok så det gjør meg litt ekstra stressa! Redd for at vi ikke skal rekke alt og få ordnet alt vi må i løpet av de neste ukene.. Eksamen og prosjektoppgave har også vært ett par stressmomenter jeg ikke hadde trengt akkurat denne perioden - men nå slipper jeg heldigvis å styre med akkurat det noe mer!

 

♥ Neste kontroll?: Har akkurat kommet hjem fra legekontroll, og alt så bra ut denne gangen også. Englebarnet vårt ligger fortsatt med hodet ned, han vokser som han skal og alt ser ut til å være bra. Vekten, blodtrykket og formen min er også som det skal - så nå er jeg strålende fornøyd :)

 

 

 

Hihi, ikke visste jeg at det å være gravid ga så mange gratis frysegoder! Men DET gjør det tydeligvis.. De siste dagene har jeg vært og hentet ett lass med gratis "babybokser" som man får fra apoteker og butikker. Så alle alle gravide som ikke har fått med seg dette enda, dette MÅ dere sjekke ut - trykk på linkene under for å bestille pakkene! Juhuu, gratis liker vi joo! ;)

 

Masse supert og nyttig, Bare se her..

 

♦ Fra vitusapotek. Denne er helt ny tror jeg..

 

♦ Fra Apotek1 :

 

♦ Fra Babyproffsen (sverige)

 

Lurt å ta med seg hvis man uansett skal på harrytur - jeg hentet min når vi var på nordbysenteret i påsken.

 

♦ Fra Libero (lindex) :

 

♦ Fra BAM:

 

 

 I tillegg kan man få..

♦ Gratis babypakke fra rimi. Den har jeg ikke fått hentet enda..

♦ Gratis bleiebøtte fikk jeg fra babyproffsen - men man kan også få det på Barnashus/reflex

♦ Gratis smokk fra MAM

 

Det er ikke akkurat billig å få baby, så supert at butikkene har bestemt seg for å dele ut litt diverse gratis. Tilsammen er det jo ett helt lass. Må se over litt hva alt er for noe, men tror vi så og si har dekket det vi trenger av apotekvarer for en stund i hvertfall.. Helt supert! 

 

Jeg har BESTÅTT muntlig i barnepsykiatri!! Vanvittig deilig! Det var egentlig veldig krevende, og de hadde overraskende store krav så det var ikke bare-bare vil jeg si.. Puuuh! Men jeg klarte meg heldigvis, og nå er jeg kjempestolt over å ha kommet meg gjennom dette semesteret med baby i magen! Har jo vært en utfordring å konsentrere seg med så mange andre tanker i hodet..  Var visst en som ville delta med det sparkeshowet underveis på muntlig idag også, hihi så det var en ny utfordring kan man si. ;)

 



Fikk en pasient med ME, depresjon, angst ++ Så det var ganske omfattende, og tiden fløy fra meg underveis. Så jeg rakk ikke å komme igjennnom alt jeg ønsket/burde spurt om, og det var det jeg fikk mest rettelse på i etterkant.. Jeg må visst bare bli flinkere til å "avbryte" pasienten. Fikk tilslutt en god del spørsmål fra pensum som jeg kunne svare godt på, blant annet om depresjon, angst og adhd - så fikk ros for å være sterk i teorien. :)

 

Puhh, det er så GODT å ha dette overstått! 7 mnd med ferie og permisjon venter meg nå.. ♥ Juhuu, jeg er så GLAD!!

 

♥ Litt shopping må det stadig bli.. Blir jo helt varm i hjertet bare av å se på alle se søte små babyklærne.. ♥

 
Fine klær til fine gutten min

 

Heldigvis finnes det utrolig mye skjønne gutteklær blant alt det rosa ;)

 

Til dere med erfaring på området - Man kan jo ikke vite hvor stor babyen blir så hvordan løser man det med de minste klærne? Kjøper man klær i str 50? Mindre enn det? Kjedelig hvis det viser seg at babyen blir for stor til at man kan bruke klærne, men også kjedelig å være på sykehuset uten noen klær som egentlig passer ordentlig.. Hehe, så hvordan løser man det egentlig?

 

53 dager igjen til termin..



Oioi, det har allerede gått to uker siden sist. På tide med ny statusrapport!

 

Hehe, jeg går under kallenavnet bolla og bollemor om dagen..

♥ Termin: 9. august

 

♥ På vei: 31 uker og 3 dager

 

♥ Igjen til termin: Bare 9 uker(!)..

 

 ♥ Kjønn:  En liten gutt :)

 

♥ Bestemt navn?: Felix  ♥

 

♥ Aktivitet innenfra: Spark, romstering og nå også hikking! Hihi, det er litt komisk.

 

♥ Vektøkning:  Ca 10-11 kilo.

 

♥ Barnerom ferdig: Har flyttet inn alt av babyting på det kommende barnerommet, men det er ikke i nærheten av klart enda.. Har massevis av inspirasjon og planer i hodet! ;)

 

♥ Innkjøp til babyen: Mamma og pappa er kjempesnille og skal sponse oss med en god del utstyr, så vi skal ta en liten innkjøpsrunde snart bare jeg får eksamen ut av hodet..

 

Hihi, en morsom body fra kommende tante Mathilde  ;)

 

Rull inn puppen a mor! ;)

 

♥ Strekkmerker: Ingen enda :)

 

♥ Plager: Ingen særlige plager om dagen, føler jeg er i superform. 

 

♥ Noen matkikk:  Føler ikke jeg har noen spesielle cravings akkurat nå om dagen jeg..

 

♥ Om fødselen: Føles fortsatt langt frem i tid.. Snakket litt om det hos jordmor idag. Litt småstressende at det er skikkelig babyboom i oslo/akershus denne sommeren.. Jeg må nemlig være forberedt på at det ikke er plass og at jeg kan bli sendt til ett annet sykehus.. :S

 

♥ Tungt? Noen ting begynner å bli litt småtungt, men føler meg egentlig i god form!

 

♥ Søvn: Sover fortsatt GODT og tungt, tar visst ca 2 sek fra jeg legger hodet på puta til jeg sovner i følge Jonas :p.. Tror det at jeg sover så godt er mye av grunnen til at jeg er så god form ellers egentlig.

 

♥ Humør:  "Litt" stressa i forhold til eksamen som er om noen dager, skal bli fryktelig deilig å få de overstått.. Ellers er humøret bare supert.

 

♥ Neste kontroll?:  Jeg og Jonas var på kontroll hos jordmor i dag -alt sto bra til og han har lagt seg til med hodet ned (jippi!) :) Neste kontroll er om ett par uker..  

 

Det går mye i babyplanlegging om dagen, og det er sååå mye utrolig skjønt å kjøpe at det rett og slett er vanskelig å begrense seg. En fin nettside er Barnepalasset.no, der har jeg funnet kjempemasse fint jeg har så lyst til å bestille.. Men prøver å begrense meg litt da, er jo litt skummelt å kjøpe altfor mye før gutten er født.

 

Dette har jeg i hvertfall lyst på..



Dere er heldige for jeg har fått en rabattkode av barnepalasset jeg kan dele med dere leserne mine. Rabattkoden skrives inn i kassen og gir 20 % avslag på alle varer (utenom merkene Berg og Kidskraft som kommer fra eksternt lager) frem til 20 juni. Koden er B20. Håper noen får nytte av tilbudet :)

 

Vi har hatt en STRÅLENDE helg! Kommer tilbake med ett lite referat av sommerfesten vår senere :)

 

Ååå, jeg gleder meg! Har akkurat bestilt meg massasjetime på spa, så nå har jeg noe deilig å glede meg til etter eksamen! Kroppen begynner jo å merke at den bærer på en god del kilo ekstra i front.. Og jeg regner med at to uker ekstra vil merke seg godt.. I tillegg til at det blir lange dager med mye eksamensforberedelser fremover.. Så dette kommer til å bli velfortjent luksus når jeg er høygravid!

 

Har aldri unnet meg sånn luksus før, for spa og massasje er så dyrt i Norge. Men Jonas synes jeg skulle unne meg det nå, og ville være med å spleise på behandling til meg ♥ ♥ ♥

 



 

Åhh, SOM jeg gleder meg!!


 

.. er under planlegging. Denne uken tenker jeg vi som smått begynner og ordne litt inne på det som skal bli babyrommet. Jeg trenger jo litt avveksling fra eksamenslesingen innimellom. ;) Og det får ikke blitt mye koseligere enn akkurat dette! Det er ikke så mye vi skal gjøre der, men jeg vil i hvertfall male veggene hvite. ♥ Selv om rommet er vegg-i-vegg med vårt soverom kommer vi også til å ordne i stand en liten krok inne på vårt soverom, regner jo med at han skal sove inne hos oss den første tiden..

 

www.jacadi.no


Har allerede i mange mange uker kost meg med å finne inspirasjon på nett - og har kjøpt inn endel småpynt som skal få komme på plass etterhvert! Hihi, også har jeg jo noen små møbler jeg skal pusse opp som skal få plass på babyrommet.

 

Litt inspirasjon fra noen nydelige babyrom:

 

http://katrinesfoto.blogspot.com

 

www.jacadi.no

 http://www.snedesign.com

 

http://mittogmine.blogspot.com


http://lykkenlivet.blogspot.com


1. www.kremmerhuset.no, 2. http://katrinesfoto.blogspot.com,  3.www.babysverden.dk  4. www.potterybarnkids.com

 

Vil veldig gjerne se hvis det er noen som har bilder av babyrom på bloggen sin som de vil vise frem? Eller hvis dere har noen tips om fine nettsider jeg bør sjekke ut?

 

♥ Termin: 9. august

 

♥ På vei: 29 uker og 3 dager

 

♥ Igjen til termin: 11uker(!) - sinnsykt FORT denne graviditeten har gått! Jeg er jo snart ferdig jo..

 

♥ Kjønn: Vi venter en gutt ♥

 

♥ Bestemt navn?: Felix  ♥

 

♥ Aktivitet innenfra: Hihi, veldig VELDIG mye! Nå ser vi det utenpå magen også, er så stilig! Så han begynner å bli sterk (og muligens har det litt trangt der inne? ;)

 

♥ Vektøkning:  Ca 9 kilo.

 

♥ Barnerom ferdig: Venter med det til eksamen er overstått! Må jo ha noe å kose meg med i sommer mens vi bare går og venter..

 

♥ Innkjøp til babyen: Fikk masse nydelig babytøy i gave på babyshoweret! + at jeg selv har handlet inn endel basic ting vi trenger..  Seng(er) er også i boks nå, men skal få en oppussing først..

 

Dette er bare litt av alt det fine vi har fått ♥


 

♥ Strekkmerker: Ingen enda :)

 

♥ Plager: Ryggen merker nok at jeg begynner å bli rimelig fortung ja. Ellers er alt helt bra med meg og mini, og føler ikke jeg har noe å klage på. 

 

♥ Noen matkikk:  Farris bris (mango) og pistasjis! Mmmmmm. Og brød med cottage cheese og jordbær (til frokost hveeer eneste dag :p)

 

♥ Om fødselen: Føles fortsatt langt frem i tid, gruer meg ikke noe særlig (enda?) 

 

♥ Tungt? Noen ting begynner å bli litt småtungt, men føler meg egentlig i god form!

 

♥ Søvn: Sover GODT og tungt, og har visst begynt å snorke også nå..

 

♥ Humør:  Humøret er på topp, jeg bare gleder meg til alt jeg!

 

♥ Neste kontroll?:  Jordmor 7 juni..

 

Kallenavnet er nå bolla! Graviditetsstripen (linea fusca) har jeg hatt i mange uker allerede!

 

♥ Felix ♥

 

Det er et navn som har vært mitt favorittnavn i mange mange år, og når Jonas også forelsket seg i navnet var valget lett. ♥

 

Felix er av latinsk opprinnelse og betyr lykke. ♥

 

 

Vi har ingen planer om å holde det hemmelig til fødselen slik som mange gjør. Ser ikke helt poenget når vi allerede har bestemt oss! Det må jo bli med ett bittelite forbehold for å se om det passer gutten, men det føler vi oss egentlig sikker på♥  Hihi, for vi synes jo selvfølgelig at vi har har valgt verdens fineste guttenavn!

  



For å gjøre litt ut av det tenkte jeg å topp 3 liste over guttenavn som jeg og Jonas har tenkt på..

 

I tilfeldig rekkefølge noen av navnene som har vært oppe til vurdering: ( - navnet vi har valgt er jo selvfølgelig egentlig på topp av begges lister da, men måtte trikse litt så dere får gjette.. )

 

Martine:

 Fillip

Oliver

Leo

 

 

Jonas:

Viktor

Felix

Kasper

 

 
(hihi, magen har jammen meg vokst "litt" siden sist gang jeg postet dette bildet..)


 

Noen som har lyst til å gjette på hvilket navn vi har valgt? ;)

 

 

I kveld er det bursdagfeiring av Marie, og jeg gleder meg til jentekveld ♥ De andre skal vel feste og ut etterhvert, men jeg får kose meg med farrisen min, og dra hjem når den tid kommer.. ;)

 

En liten linselus lurte seg med på bildet..

.. Synes jeg begynner å bli STOOOOR!!



Har forresten vært på nok ett loppemarked idag! Hihi, bombe! ;) Jeg, Henriette og søstrene våre utgjør ett bra loppisteam må jeg si. Fant oss noe fint alle sammen, jeg kan godt vise dere min fangst i morgen hvis dere vil se..

 

God helg alle sammen!

 

Hihihi, i kveld har jeg blitt rundlurt - og fått den største overraskelsen i hele mitt liv. Jeg trodde jeg bare skulle i middag til bestemor, og så hjem for å gå en tur i skogen med Henriette! Hihi, det hele viste seg å være ett gjennomtenkt spill, for å først få meg bort fra huset - og så hjem igjen til en bestemt tid. For der var det  7 herlige jenter fra klassen som ventet og spratt frem med plakater det st BABY SHOWER på - og ett stort "suprise" brøl. Hahaha, jeg ble rett og slett livredd ett par sekunder - hadde ikke peiling på at noe slikt var under planlegging ♥

 

 
UTROLIG koselig! Tusen tusen tusen takk jenter ♥ ♥

 

Se så fin bleiekake!!

 

De hadde ordnet masse deilige kaker og snacks, og vi fikk så mye skjønne små klær og gaver til lille prinsen! Ekstra rørende var det med Silvia som hadde strikket ett nydelig babyteppe, og Dipali som hadde laget en bildevideo til meg! :)

 

Jeg er heldig som har så gode venninner - tusen takk til alle sammen, ingen tvil om at lillegutten vår får mange fantastiske "tanter"¨ ;)

 

 

 ♥ Termin: 9. august

 

♥ På vei: 27 uker og 1 dag

 

♥ Igjen til termin: 13 uker

 

♥ Kjønn: En gutt ♥

 

♥ Bestemt navn?: JA!! Vi har fortalt det til noen venner og familie, så jeg tenker dere skal få vite det snart også jeg! 

 

♥ Aktivitet innenfra: Masse aktivitet fra lillemann hver dag, spesielt når jeg setter meg ned og slapper av setter han i gang sitt show!

 

♥ Vektøkning:  Ca 7-8 kilo. Synes vekten har økt skremmende mye den siste mnd.. Men holder meg fortsatt innen normalen i hvertfall!

 

♥ Barnerom ferdig: Nei, ingen fremgang der enda. Men jeg tenker begynne oppryddingen der inne i kveld (rommet har blitt brukt til oppbevaring de siste månedene)

 

♥ Innkjøp til babyen: Ikke kjøpt så mye de siste ukene, men litt babytøy må jeg kjøpe når jeg kommer over noe spesielt søtt! ;) Hihi se på denne skjønne daa.

 
Verdens søteste bittelille matrosbody

 

Så vi mangler det meste, men stresser ikke noe med innkjøpene enda.. Bortsett fra en ting - som ikke er helt "til babyen" men som må på plass før august likevel - nemlig BIL! Vi har nå to varebiler (toseter) og det funker jo ikke når man skal ha med seg en baby.. Så det må bli bilkjøp på oss utover våren/sommeren..

 

♥ Strekkmerker: Ingen enda :)

 

♥ Plager: Jeg er sykemeldt fra jobb. Litt nedtur, men det ble for tungt å skulle jobbe med tung pleie på sykehjem når tempoet og arbeidsoppgavene mine ikke ble tilrettelagt.. Merket etter jobbingen i påsken at jeg fikk skikkelig ryggplager, og sterke ubegagelige kynnere når jeg kom hjem fra jobb - så tydelige tegn på at jeg var overbelastet.. Ingen som takker meg hvis jeg ender opp med å føde for tidlig eller ender opp med en fæl bekkenløsning fordi jeg skulle være "flink pike" på jobben. SÅ nå passer jeg på meg selv og mini fremover!! Nå som jeg er sykemeldt går det helt fint heldigvis :) Ingen spesielle plager ellers.

 

♥ Noen matkikk:  Hehe, har skikkelig dilla på farris bris (med mangodsmak).  Ooog jonas fant meg i sofaen med en flaske med sjokoladesaus her om dagen! Haha, den var ny - bustet!! ;) Så nå har jeg for første gang merket hvor sterkt suget etter noe plutselig kan bli i graviditeten, hehe og har man ikke har sjokolade så får sjokoladesaus duge!;)

 

♥ Om fødselen: Tenker ikke noe spesielt på det, bortsett fra at jeg ikke ønsker å ha folk fra klassen min med på fødselen (hehe, de begynner nemlig med 9.semester (mor&barn) til høsten, så sannsynligheten er stor for at jeg kunne endt opp med noen kjentfolk som tilskuere.. :S )

 

♥ Tungt? Magen begynner allerede å være litt "i veien".. Knyte skolisser er tungvindt, og andre ting som gjør at jeg må bøye meg ordentlig ned - magen setter jo en stopper for den bevegelsen..  ;)

 

♥ Søvn: Jeg sover fortsatt ekstremt godt! :)

 

♥ Humør: Bare godt humør ♥

 

♥ Neste kontroll?:  Legekontroll 12.mai 

 

 



Jeg er nesten litt overrasket over hvor sterke følelser jeg allerede har fått til den lille luringen i magen. Vet ikke helt hva jeg hadde trodd, men kanskje at slike følelser ikke kom før han var født og jeg så han for første gang.. Men allerede i flere uker har jeg kjent så utrolig sterk tilknytning, jeg bare vet at dette er verdens fineste lille baby - vår lille gutt. Selv om jeg ikke aner hvordan han er, eller hvordan han ser ut - og den kontakten vi har er at han sparker meg og jeg klemmer han litt tilbake ;) Hihi, ingen tvil om at Jonas må dele meg fremover - jeg er forelsket og har en ny (lille)mann på vei inn i mitt liv! ♥

 

(bilder av magen uke 26)



 

Jeg bryr meg ikke noe spesielt om det kongelige bryllup som foregår disse dager - selv om det ikke er til å unngå til å få med seg uansett hvor lite interessert man er.. Det jeg derimot bryr meg veldig mye om er at en av mine beste venninner skal gifte seg i sommer. Gleder meg så utrolig mye og er så glad på deres vegne. Jeg har bare vært i ett bryllup før, og dette er første gang en i vennegjengen gifter seg så dette blir spesielt på flere måter. ♥

 

Hihi, i går samlet vi jentene oss for å planlegge utdrikningslag. Hihi, det blir SÅ utrolig bra! Vet at Andrea er kjempespent og nysgjerrig (og ganske nervøs?) for hva vi skal finne på - så jeg røper selvfølgelig ikke ett ord her! ;)

 

Foto:  http://www.onewhitedress.net/inspiration-boards/hugs-kisses-theme/

 

Jeg er spent på hvordan det blir å gå skikkelig høygravid i bryllup, jeg har jo bare en måned igjen til termin på den store dagen.. Hehe, men dette SKAL jeg få med meg - så i verste fall får de bare trille meg inn i kirken i rullestol ;) Det har i hvertfall vært en skikkelig utfordring å finne noe passende man kan ha på seg med så stor mage. Har tenkt på det i mange måneder allerede! Er jo utrolig mange fine kjoler som passer til ett sommerbryllup - men alle jeg har funnet hadde blitt aaaaltfor korte med en badeball på magen! :p

 

Men i går var jeg og Jonas ute på en liten middagsdate - og på veien hjem så skimtet jeg en kjole i bikbok sine vinduer som så ut som kunne være "gravid-i-bryllup-materiale" ;) Og den endte jeg jammen meg opp med jeg . Det er god plass til en voksende mage i den! ;) Er bare litt usikker på om fargen blir litt kjedelig og traust, men ellers var den utrolig fin.. Nå har jeg i hvertfall en mulighet, og det er veldig deilig! Så kan jeg heller bytte den hvis jeg finner en kjole som er enda finere! ;)  

 

 



 

 

Hva synes dere om kjolen?

 





 

♥ Termin: 9. august

 

♥ På vei: 25uker og 2 dager. Det vil si at hadde babyen blitt født idag har den god sjanse for å overleve selv om den fortsatt er så liten som rundt 7-800 gram - rart å tenke på!. Men han har å holde seg der inne i mage uker til altså! ;)

 

♥ Igjen til termin: 15 uker

 

♥ Kjønn: En gutt ♥

 

♥ Bestemt navn?: JA!! Hoho, nå ble vel mange nysgjerrige nå vel!?

 

♥ Aktivitet innenfra: Jeg har tydeligvis en liten sprellemann i magen. Det er masse aktivitet, og sterkere for hver uke - men enda ikke vondt så jeg bare koser meg med alle livstegn.

 

♥ Vektøkning:  Ca 6 kilo

 

♥ Barnerom ferdig: Bare i tankene forløpig  

 

♥ Innkjøp til babyen: Vognen er jo i hus nå - og det føles GODT å ha klart! I tillegg har vi endel babyklær som jeg har kjøpt og vi har fått i gave. Ellers mangler vi det meste enda, men vi har jo god tid.  

 

♥ Strekkmerker: Ingen enda :)

 

♥ Plager: Lite plager, så dette går jo som en drøm. Har fått kviser utløst av hormoner da (kanskje ikke så rart nå som jeg plutselig har mannlig kjønnshormonprodusjon inne i meg...) + jeg har fått kjennskap til hva halsbrann betyr.

 

♥ Noen matkikk: Ikke noe spesielt. Men risgrøt og reker (hehe, hver for seg) er veldig fristende til middag om dagen.

 

♥ Om fødselen: Jeg har jo sett endel fødsler (selv om det var i Ghana under ganske annerledes forhold) - så jeg vet jo veldig godt hva dette går ut på! ;) Og jeg har også sett endel av de tingene som kan gå galt. Heldigvis skremmer det meg ikke (enda i hvertfall). Jeg tenker også litt at når de kvinnene i afrika klarte dette, under rimelig dårlige forhold, uten noe som helst smertestillende, uten en trøstende mann ved sin side og med jordmødre som kjeftet i stedenfor å oppmuntre så SKAL jammen meg jeg klare dette under fine norske forhold også. ;)

 

♥ Tungt? Nei, bare når jeg er på jobb og når jeg går bratte bakker at jeg merker at det er tungt. Ellers føler jeg meg stort sett som før.  Har gått mange lange turer denne uken og det er deilig.

 

♥ Søvn: Ser andre gravide sliter med søvnen. Men jeg sover ekstremt godt jeg og har gjort det siden dag . Haha, kunne nok sovet meg gjennom en tornado.

 

♥ Humør: Bare smiler og er glad jeg! Livet er deilig om dagen ♥

 

♥ Neste kontroll?: Legekontroll i starten av mai.

 



 

Johoo, hadde aldri trodd at barnevognkjøp skulle være så STAS - Men det er det virkelig! ;) Litt tidlig å ha barnevogn i huset enda, men siden mamma og pappa skulle til söta bror idag og barnevogner er endel billigere der så slo jeg bare til jeg. Så nå står vognen her, klar og sinnsykt fin. Vi er superheldige som har fått vogn sponset av svigermor :)

 

 Hoho, her prøver vi oss på "stolte foreldre"-rollen ;)

 

 

 Hehe, sikker begrenset hvor spennende dette er for alle andre som ikke er i "babybobla" akkurat nå. Meeen, jeg er så stolt så jeg må nesten bare vise frem. Dette er jo på en måte det største og viktigste av babyinnkjøpene vi skal gjøre også, så det føles viktig!

 

Jeg valgte Emmaljunga duo egde - farge jeans black

 

 

Sportsvogndelen

 

 

 Stelleveske

 

Litt vanskelig å få frem fargen på bildene, men vognen altså ikke helt svart - mer en grånyanse. Med hvite skinndetaljer.

 

 

Hihi, fikk med en liten søt kanin på kjøpet!

 

For andre som skal kjøpe barnevogn snart så sparer man endel på å handle i Sverige. I Norge hadde denne vognen kostet 8000. I Sverige ble det med dagens kurs rundt 6800-6900 og da fikk man med regntrekk, fotpose, stelleveske (som egentlig koster 700-800 kroner) og en liten vognpynt på kjøpet. Litt mye styr kanskje hvis man ikke har noe annet å gjøre i sverige, men hvis man uansett skal ta turen trenger man ikke tenke bensinpenger.

 

 Jeg er så sinnsykt fornøyd - gleder meg til å trille lillegutten vår i denne til høsten. Frem til da får jeg bare drømme meg bort hver gang jeg ser på den! ;) Hihi

 

Idag skal jeg ut og titte på babyutstyr for første gang, og forhåpentlig klare å bestemme meg for en vogn. Hehe, jeg har prøvd å kikke innom en stor barnebutikk før - men måtte bare rømme ut med en gang fordi det var så overveldende. Det finnes tusenvis av forskjellige barnevogner joo, og jeg ble bare stresset av tanken på å velge! ;) Hihi, men i dag skal både mamma, pappa og lillesøster være med meg, så det blir bra!

 

Jonas vil helst slippe å ha noen meninger om akkurat barnevognvalget - så lenge jeg ikke kjøper en knæsj rosa så er det greit for han. Hehe, bortsett fra når han fant ut at Ferrari har egne barnevogner, da tror jeg plutselig han fikk noen gode ideer! ;)

 

 

Har vel egentlig forelsket meg i Emmaljungavognene. Så nå er siste sjanse for å tipse meg om det er noe spesielt jeg skal tenke på før jeg stikker ut i barnevognjungelen ;)

 



Er også takknemlig for alt av tips av annet barneutstyr som man trenger/ ikke trenger. Vi er jo helt amatører på dette området - så vi trenger virkelig litt hjelp fra noen eksperter!  ;)

 

Oioioi, ukene FLYR - jeg nærmer meg nå uke 24 allerede! På tide med en liten statusrapport på graviditetsfronten igjen.

 



 

Termin: 9. august (ble flyttet en dag på ultralyd)

 

På vei: 23uker og 4 dager 

 

Igjen til termin: 16uker (OI - hjeeelp dette går fryktelig fort)

 

Kjønn:  En GUTT ♥ 

 

Bestemt navn?: Vi har en topp 3 liste hver! ;) Men det er hemmmmmelig! Vi har heldigvis ganske lik smak når det gjelder navn så vi skal nok bli enige!

 

Aktivitet innenfra: JA!! Masse! Har en liten BAJAS i magen jeg. :) Han er spesielt glad i å sparke når jeg sitter og har undervisning på skolen, haha - folk må jo tro jeg er den idioten som sitter der med det fårete gliset hele tiden! ;) 

 

Vektøkning:  Hehe, plutselig begynte visst kiloene å komme på meg også -  nå har jeg gått opp ca 4-5 kilo.  

 

Barnerom ferdig: Nei, men jeg er GODT i gang med planlegging. Og det er sååå koselig - rommet trenger jo egentlig ikke å stå klart siden det ikke vil bli brukt i starten, men jeg har lyst til å kose meg med å ordne og gjøre det ferdig i månedene fremover.   

 

Se hva for noe STILIG jeg har kjøpt til gutten vår idag!! De skal få stå på barnerommet.


Innkjøp til babyen: Litt babytøy har det blitt, og babyboken "da jeg var liten" som jeg allerede er i gang med å fylle ut. :) Men ingen av de store innkjøpene som vogn, seng eller stellebord er på plass enda.. Vi er heldige og har verdens snilleste foreldre som har lyst til å støtte oss med innkjøp av utstyr. I tillegg har jeg hørt rykter om strikking både på den ene og den andre kanten, og det er veldig koselig!  ♥ I påsken har jeg tenkt til å se på, og bestille vogn! :)

 

 

Strekkmerker: Ingen enda (bank i bordet!) 

 

Plager: Veldig lite, bortsett fra at jeg har ett irriterende utslett på halsen/ryggen/brystet som jeg skal få sjekket ut på fredag. Ellers går det fint bortsett fra at jeg merker det begynner å bli tungt for ryggen å være på jobb, sykehjemsjobb er jo veldig tungt i seg selv og jeg merker at jeg er gravid når jeg er der for å si det sånn.. Heldigvis jobber jeg jo ikke ofte, men jeg får se hvor lenge jeg holder ut, for jobben kan visst ikke tilrettelegge for meg..  

 

Noen matkikk?: Hmmm, nei - ikke noe spesielt nå egentlig. Veldig lyst på boller hele tiden da, men har alltid vært ekstremt glad i bakevarer jeg  - hehe, bare føler det er lov å unne seg det oftere enn ellers nå kanskje.. ;)

 

Neste kontroll?: Jordmorkontroll (første gang) nå på fredag. Føler alle andre gravide har vært så ofte til kontroll, men jeg har bare vært hos legen en gang i uke 12 + ultralyden. Men jeg har jo vært helt frisk så det har jo ikke vært noe behov for det enda heller..

 

Ellers er det første gang en fremmed har kommentert gravidmagen min idag - og det når jeg hadde på meg helhvite sykehusklær - dvs det skjuler magen rimelig godt! Hihi, så jeg tar det som ett tegn på at det ikke lengre bør være noen tvil om at det er en gravidmage jeg går rundt og bærer på! ;)

 

YEAH! Føler meg som den sprekingen akkurat nå! Haha, ikke bare har jeg jogget - men jeg har jogget med en 5mnd stor gravidmage - og DET føler jeg at kvalifiserer for litt skryting!

 

Har savnet treningen noe enormt de siste månedene, når kvalmen og slappheten min forsvant så kom treningslysten nemlig veldig tilbake. Men jeg har en avtale med legen om at jeg skulle droppe trening som ga meg hodepine, siden det er best å ikke ta så mye paracet når man er gravid.. Og det meste av trening jeg har drevet med før har jo gitt meg hodepine.. Så dermed har det stått igjen gåturer - og når jeg er vant til å trene med høy puls og hardt kjør så synes jeg bare ikke det er ordentlig trening. Dessuten er det kjeeedelig å gå tur alene..

 

Så med bare fortau og sol som skinner så har jeg sett lengselsfult på joggeskoene de siste dagene. Hehe, så idag bestemte jeg meg for å prøve litt forsiktig. Så det ble en rolig joggetur på 20 min, + at jeg gikk 20 min etterpå. Herlig herlig - det føles fantastisk! Hvis hodepinen holder seg unna i kveld så skal jeg fortsette med dette fremover så lenge jeg orker. Det er jo bare positivt å holde seg i form når man er gravid også!

 

I kveld blir det fredagskos med reker ♥ Gleder meg!

 

♥ I går kjente endelig Jonas også spark fra lillemann i magen. Jeg har jo kjent det godt i mange uker allerede, både fra innsiden og utsiden. Men det er akkurat som han har lekt en liten lek med oss, og hver gang Jonas skulle kjenne så ble det muuuusestille der inne! ;) Hihi. Men i går var det ingen tvil, og det var stor stas for pappan.

 

 

Han fikk en liten video postet på facebook av en kamerat her om dagen..

 

 

Hihi, jeg vet om en som gleder seg til han skal være hjemme i permisjon.. ;) Vi skal nemlig dele permisjonen sånn at jeg er hjemme i de første 5-6 mnd, og Jonas de neste 5-6mnd. Så det blir en moderne permisjonsløsning for oss. Jeg synes det er mest riktig å gjøre det på denne måten jeg, ingen grunn til at ikke pappan også skal få en lang permisjon til å bli ordentlig kjent med babyen på egenhånd. I tillegg passer det jo veldig godt i forhold til skolen min, men det er bare en bonus. Skjønner meg ikke helt på damer som krever å skulle ha hele permisjonen selv (nå snakker jeg ikke om i de tilfellene der det er eneste praktiske løsning pga jobb, eller når far ikke vil være hjemme) - synes det er egoitisk å ta fra pappan den muligheten jeg!

 

Ellers, idag har jeg FRI! Fantastisk deilig. Storkoser meg og har mange fine planer for dagen ♥ Eneste must-do er bare en liten tur innom legesenteret for å ta blodprøve.

 

 .. du sover 12 timer hver natt, men likevel finner senga før klokka 23 hver kveld..

 

.. du drikker solo på nyttårsaften ;)

 

.. du har ekstremt lyst på spekeskinke, salami og brie..

 

.. du begynner dagen på jobb med å kaste opp..

 

.. arne brimi sin dialekt plutselig er så irriterende at man får lyst til å kaste noe på tven..

 

.. du ikke har spist ordentlig middag på mange dager fordi du blir kvalm av tanken på tung mat..

 

.. du sitter på personaldoen på jobb og hulker etter å ha blitt skjelt ut av en av de eldre på gamlehjemmet... (hihi, noen som sa hormonell eller.. ;))

 

.. du må stå opp 10 min tidligere hver morgen for å beregne tid til å kaste opp..

 

.. når du bruker trange gensere og holder deg litt ekstra over magen for å demonstrere at du ER gravid - IKKE bare tjukk ;)

 

.. du spør kjæresten din hver kveld - magen min haaaar blitt større har den ikke!??

 

.. du begynner å gråte fordi kjæresten har spist opp sjokoladen som lå i kjøleskapet...

 

 .. du blir glad av å se at du har gått opp i vekt..

 

.. folk du ikke kjenner synes det er helt naturlig å ta på magen din.. 

 

.. du synes det er stas når folk kommenterer "sååå stor du har blitt"

 

.. du blir andpusten av å gå opp 2 trapper..

 

Hihi, bare noen egenerfarte opplevelser med å være gravid så langt! Mye er fra første trimester (første 12 ukene) da, for jeg er heldigvis hverken spesielt kvalm eller trøtt lengre nå!

 

Hadde vært gøy å høre om det er noen gravide/mammaer som kjenner seg igjen eller har noen egne punkter å tilføye?

 

Det er så RART! 20 uker + 1 dag er overstått, 20 uker + 1 dag til termin. Johooo, det betyr nemlig at vi er halvveis, og det har gått så SYKT fort.! Fryktelig mye som skal skje både på innsiden og utsiden de neste månedene.. Spennende, spennende, SPENNENDE!

 

Bolla!! :) hihi, og større skal jeg bli!

Lille prinsen min er jo så snill om dagen. Jeg er superform, ikke kvalm, ikke sliten og har ikke smerter på noen som helst måte.. Dette er jo nesten for godt til å være sant! Hadde det ikke vært for at jeg stadig vekk får deilige små spark som minner meg på at jeg er gravid kunne jeg nesten glemt det... Krysser fingrene for at denne GODformen holder seg så lenge som mulig!

 

Var tidlig hjemme fra praksis idag! Deilig! :) Så vi har allerede gjennomført årets første grilling(!) Og resten av kvelden har jeg tenkt til å bruke på litt interiørplanlegging + fikse en bloggkonkurranse! :) Heihå!

 

Det har vært en helt fantastisk dag, vi bare svever i en slags lykkerus her enda begge to. Ordinær ultralyd var helt fantastisk, og ALT så helt perfekt ut med vår lille luring. Jeg lå bare og smilte gjennom hele ultralyden, vi var heldige som hadde en utrolig koselig jordmor som både tok god tid til å vise og forklare alt - og som ga oss den laaange remsa med massevis av bilder etterpå! Veldig gøy!

 

♥

Hun sa det ble veldig gode og klare bilder av meg - så vi kunne godt se alt av organer og detaljer på skjermen. Ikke så lett å se på bildene, men "live" så er det utrolig med detaljer man faktisk kan se. Synes det er så vanvittig fascinerende, du ser feks de bittesmå nyrene detaljert, hjertet med de 4 kamrene og klaffer som åpner og lukker seg, alle virvlene i ryggraden, blæren og urinveier som allerede fungerer, detaljene i føtter/tær og masse masse mer! Åhhh, det er så fantastisk!

 

En bitteliten fot ♥

Og, til slutt - det vi eeeegentlig lurte aller mest på - og som jeg har en liten mistanke om at det er flere som vil vite!! Er det en gutt eller er det en jente!? Hehehe, og her var det INGEN tvil - det er jammen meg en liten GUTT som vokser inne i magen min! ♥ Hihihi, jordmoren sa til Jonas "ja, her henger det noe som kanskje du kjenner igjen" - og gjett hvem som brøt ut i ett enormt jubelbrøl! ;) Vi fikk tilogmed bilder av "utstyret", hahaha - noe som Jonas er ekstremt stolt av! Så "magefølelsen" min om at det var en jente var jo heelt feil, men det gjør absolutt ingenting - jeg er så lykkelig som jeg kunne blitt akkurat nå!

 

 Prinsen vår ♥

Termin ble bare flyttet 1 dag frem, så 9. august er nå det store målet!

 

 

Måtte jo shoppe bittelitt på vei hjem da, dette er bare en start ;) 

 

 

Beklager for at det er litt ensidig fokus her om dagen, men dere får bare bære over med meg. ;) I morgen er det nemlig (ENDELIG) tid for ultralyd og jeg er så sinnsykt spent at jeg nesten ikke orker å tenke på det. Minuttene går bare altfor sakte...

 

 

Det er jo mye annet som er viktigere som først og fremst skal sjekkes, men jeg lengter også sånn etter å vite om det er en liten gutt eller jente jeg bærer på! :) Vil h*n vise seg ordentlig frem for oss i morgen skal jeg love dere at det blir babyshopping etter praksis!

 

Jonas skal selvfølgelig være med, og jeg vet ikke om noen av oss får sove i natt.. Dette er så spennende!

  

På tide med en liten statusrapport igjen, forsto det sånn at det er mange som synes det er litt gøy å følge med på! Gidder ikke ha de så altfor ofte, for det er jo egentlig lite som forandrer seg veldig fra uke til uke - men nå er det jo litt nytt her da! :)

  

Termin: 10. august

 

På vei: 18 uker og 5 dager (haha, hver eneste dag føles så veldig viktig - så er god på å holde tellingen)

 

Igjen til termin: 21 uker

 

Kjønn: Jeg har fortsatt en magefølelse på at det er jente, det har jeg hatt hele veien. Hihi, blir veldig rart hvis det viser seg at det er en gutt - selv om det selvfølgelig er like koselig.

 

Bestemt navn?: Jeg har en veldig favoritt når det gjelder guttenavn! Jonas er ikke sikker på om han er helt enig så vi får se hva det blir til. Det blir nok mer intens navneleting etter onsdag(!) da vi forhåpentligvis vet kjønn!

 

Aktivitet innenfra: Jaaa, for en ukes tid siden begynte jeg å legge merke til noen bittesmå rare bevegelser nederst i magen. Og nå kjenner jeg det godt hver eneste dag, og det føles faktisk som bittesmå spark - herlig altså! <3  Ingen andre som kjenner det utenpå magen enda da, men jeg har ikke noe i mot å ha det for meg selv en liten stund jeg!

 

Vektøkning:  0kg. Gikk ned ett par kilo de første ukene pga kvalme, men nå er jeg ca på 0 igjen.. 

 

Barnerom ferdig: Ikke i det hele tatt.. Men har begynt å lete litt etter inspirasjon.. Gleder meg til å gjøre det klart!  

 

Innkjøp til babyen: Ingenting! Faktisk! ;) Er litt overrasket over meg selv - har alltid trodd at jeg kom til å gå amok den dagen jeg ble gravid.. Hehe, nå holder jeg bare igjen til jeg vet kjønn - fare for at det går fort unna da.. Har begynt å skrive lister over utstyr vi trenger, og det er jo ikke akkurat lite..

 

Strekkmerker: Ingen enda, håper at jeg slipper unna jeg.. Satser på at jeg har arvet gode gener fra mamma der som har fått 4 barn uten ett eneste strekkmerke! :)

 

Plager: Lite svangerskapsrelaterte plager de siste ukene - føler jeg er i kjempeform i forhold til 1. trimester. Det er så DEILIG! Nesten så jeg glemmer at jeg er gravid enkelte dager! Ahh, bortsett fra en ting som ikke er mye kult da - utslett/kviser. Det er vel hormonene som viser at de herjer!

 

Noen matkikk?: Ikke fått kick på noen rare greier enda.. Men har vært veeeeldig godt med lollipop og melon de siste ukene.. Haha, og jeg vet ikke om det er helt normalt å hamstre inn mange pakker med lollipop sånn midt på vinteren jeg ;)

 

Neste kontroll?: Vi skal på ultralyd 16 mars :) Det er 2 dager til det!!! Gleder meg ekstremt (og er litt nervøs/redd) - men mest spent og gira! :D

 

 

 

 

De siste dagene har jeg endelig begynt å kjenne små livstegn inne i magen. Er helt forelsket jeg! En liten luring som sparker i hytt og pine gjør meg så vanvittig lykkelig! Jeg kan ligge lenge om kvelden bare å kjenne på den merkelige følelsen, og jeg kan våkne med ett smil om morgenen klokken 6 fordi det føles som at jeg har en liten hemmelighet nå! ;)

 

Hihi, har ikke fått testet om det er mulig for andre å kjenne utenpå enda - da Jonas ikke har vært hjemme eller har sovet når det er mest action. Men jeg håper jeg snart kan dele gleden med han! ♥

 

Jeg har til tider vært ekstremt redd for at ting skal gå galt, at babyen for eksempel plutselig skal dø.. Og når man ikke kjenner noe så vet man jo heller ikke om det går bra eller ikke. Disse bittesmå sparkene er en enorm lettelse og på en måte en liten bekreftelse på at ting fortsatt er som det skal. Neste uke er det også tid for ultralyd - og DET er vi veldig spente på!

 

 

Hihi, her er det jo boller i ovnen i både den ene og den andre betydningen ikveld! ;)

Fastelaven er en god grunn til å avslutte en fin helg med skikkelig deilige boller.

 

Ellers har noen kanskje lagt merke til at jeg har satt inn en liten nedtellingsgreie i sidemenyen, så for dere som liker å følge graviditeten min tett så kan dere se hvor mange uker/dager på vei jeg er, hvor mange uker/dager det er igjen - bare å trykke på den så får man forskjellig informasjon. ;) Veldig rart å tenke på at jeg snart har gått gravid i 18 uker, det er jo nesten halvveis det!

 

Formen er super og jeg har det kjempebra ♥

 

Jeg og Jonas har fått vår første graviditetsgave - og det var denne fine boken som vi fikk av Jonas sin mamma. Et barn blir til heter den - og den inneholder noen helt fantastiske bilder av utviklingen gjennom ett svangerskap. Jeg er helt målløs over de utrolige bildene, og har allerede bladd igjennnom den mange ganger..

 

Bare se HER da.. Dette er ekte bilder fra inne i en mors mage

 

 20 uker..

 

 

16 uker..

11 uker.. (dette er omtrent så langt på vei jeg var ved første ultralyd -rart å tenke på..)

7 uker..

 

Elsker boken allerede!
 

 Det er så ekstremt fascinerende hvor perfekte fosterene er allerede etter 10-12 uker - stort sett alt er på plass og resten av svangerskapet går til å modne og vokse seg større! :) Jeg er jo i utgangspunktet utrolig fascinert over mye av det som har med kropp å gjøre - men det at dette foregår inne i meg akkurat nå gjøre det ikke akkurat noe mindre fantastisk <3 Hehe, plutselig er jo tilogmed embryologi (læren om fosterutvikling) som ikke akkurat har vært noe favorittfag på medisin blitt VELDIG interessant.. Tror jeg må benytte sjansen og ta frem lærebøkene for å repetere litt nå som jeg har hele prosessen gående i magen  ;)

 

Uansett hvor mye plager graviditeten kan føre med seg så ville jeg aldri har byttet dette vekk! Føler meg utrolig heldig som får oppleve dette - og synes nesten litt synd på menn som ikke har den muligheten ;) Faktisk, det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si..

 

En av de største avgjørelsene vi skal gjøre i månedene fremover er å finne det ene perfekte navnet til vår lille luring som foreløpig bare går under kallenavnet mumitrollet/mumi ;)

 

Vi aner jo ikke om det blir jente eller gutt enda - så vi tenker på både gutte- og jentenavn.. Det er VANSKELIG! Jeg har alltid hatt klare tanker om hva slags navn jeg liker og ikke liker - men når man skal finne det ene perfekte navnet til sitt eget barn - det er ikke lett! Mange navn som jeg synes er superfine på andre, eller som jeg før har tenkt at kunne være ett alternativ er nå ikke aktuelt i det hele tatt..

 

Så vi har ikke bestemt oss i det hele tatt. Jeg har selvfølgelig noen småfavoritter jeg tenker litt på, Jonas har sine - men vi er hverken fryktelig enige eller uenige.. Så det kan godt hende vi kommer til å velge noe helt annet enn de vi har vært inne på til nå.. Kan hende jeg røper alternativene etterhver, men jeg er i hvertfall ikke helt klar for det enda - det blir veldig personlig og navn er noe alle har meninger om ;)

 

MEN, jeg vil veldig gjerne høre hvilke navn dere synes er FINE - og hvilke dere synes er mindre fine! Hjelp oss å finne det perfekte navnet til vår lille jente/gutt...

 

.. løp ut av bussen og spøy utenfor inngangen til Ullevål sykehus idag så var det bare meg. Martine er litt gravid for tiden hun..

 

Haha, uff - men gjett om jeg ble flaaaaau! Gikk fort videre og latet som ingenting.. Prøven jeg skulle ha var heldigvis superenkel og er i boks nå. Så vi jentene "feiret" med en tur på united bakeries etterpå som tradisjon tro  ♥

 

Jeg har også kjøpt nye pensumbøker og gleder meg til å begynne på dem. Haha, du vet du er NERD når du velger pensumbøker fremfor det nyeste woman som kom i posten ;) Ha en fin kveld alle sammen ♥

 

 

Det er morsomt å sammenligne, for da ser man at selv om magen min fortsatt er liten - så skjer det jo tydelig en utvikling ♥

8 uker, 12uker. 15 uker..

  

 

Jeg har hatt jobbhelg. Kjæresten har vært bortreist. Og nå har jeg blitt belønnet med en helt jævelig hodepine bare for å toppe det hele.. Skikkelig toppers helg dette her altså! :(

 

Jeg er jo ikke akkurat ukjent i hodepineverdenen. Og vanligvis ville jeg løst det med å ta en paracet, men når man leser at paracet kan gi barnet deformerte kjønnsorganer så er det ikke like enkelt lengre. Fare for deformerte kjønnsorganer vs kvitte meg meg en følelse av at hodet sprenges innvendig.. Jeg vet ikke jeg, kan noen gi meg ett tredje alternativ..? Dilemmaet i seg selv er jo nok til å gi hodepine jo..

 

 

Suuuukk! Jeg er ikke vant med å ha en så ubrukelig kropp som ikke tåler noenting og gir meg plager hver dag.. Det er ikke noe morsomt når det står på selv om jeg vet jeg får verdens beste premie til slutt.. Jeg er så vannvittig lykkelig over at jeg er gravid og at har gått bra så langt - derfor er det leit å måtte klage. Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd, jeg var i hvertfall ikke helt forberedt på at jeg som ellers er frisk og tøff skulle få så mye plager og føle meg så dårlig over måneder.. Spesielt nå som det egentlig ikke synes på kroppen enda! Jeg føler meg som en ubrukelig stusselig sytepave.. Men det er ingen tvil om at vår bittelille knert allerede krever mye av kroppen min..

 

Nå gleder jeg meg bare til denne dagen er ferdig og en ny og forhåpentlig bedre dag venter på meg i morgen! Oooog til kjæresten min snart kommer hjem ♥

 

Termin: 10. august

På vei: 13 uker og 2 dager

Igjen til termin: 27 uker

Kjønn: For tidlig å vite, men jeg har en følelse av jente - Jonas (og nesten alle jeg kjenner ) tror det blir gutt.. Har dere lyst til å tippe??

Bestemt navn?: Nei, men har selvfølgelig begynt å tenke litt. Har noen jeg liker, men ingen storfavoritter enda..

Aktivitet innenfra: Kjenner ingenting enda..

Vektøkning:  -1 kg. Gikk ned ett par kilo de første ukene pga kvalme, men går sakte men sikkert oppover igjen nå.. 

Barnerom ferdig: Nei, men det blir det lille rommet ved siden av soverommet vårt..Får vente til vi er ferdig med stue/kjøkken før vi hiver oss på ett nytt prosjekt! ;)

Innkjøp til babyen: Nei, har faktisk ikke gjort ett eneste innkjøp enda jeg! ;)

Strekkmerker: Nei, det håper jeg at jeg slipper unna..

Plager: Har vært kvalmen som har plaget meg mest til nå, men den begynner å avta og det er så fantastisk deilig. Har jo vært som en evig omganssyke som aldri har gitt seg dette her... Jeg har fortsatt lite matlyst, har jo så og si blitt vegetarianer de siste månedene - kjøtt er det siste jeg har lyst på.. :( Men ellers er energien tilbake og jeg føler meg bra!

Noen matkikk?: nja, varierer litt - men lakris, appelsiner og pannekaker er litt over normalt godt... :D

Neste kontroll?: Ultralyd 16 mars :)

Er det interessant for dere å lese slike "rapporter" av og til?

 

Det er noen som har lurt litt på om jeg begynner å få gravidmage, så her kommer ett bilde fra forrige uke som svar på det! ;) (12 uker gravid)

 

Hihi, ikke så mye å skryte av enda, men har dukket opp en liiiiten bump som ikke har pleid å være der før. Foreløpig synes jeg bare at jeg ser litt ekstra tjukk ut da, og gleder meg til en ordentlig mage begynner å vise seg! Men har ikke gått opp noe i vekt så langt i graviditeten, så da vet jeg jo at magen faktisk er en gravidmage og ikke bare litt ekstra fett.. ;)

 

Jeg vet det er noen mammaer og gravide blant leserne mine - når begynte magen deres å vises ordentlig?

 

I natt er det nattevakt på meg igjen. Hadde to natt til lørdag og natt til søndag, i går fikk jeg endelig sovet ordentlig ut - men i dag er det pån igjen. Merker nå at tre nattevakter i løpet av noen dager er hakket for mye for meg nå som jeg er gravid, har ett mye større søvnbehov nå så jeg blir helt hangover etter flere nattevakter på rad. Sliten, kvalm og hopepine.. Resten av uka har jeg fri og skal slaaaaaappe av - så da har jeg god tid på å hente meg inn igjen! :) Og fremover setter jeg grensa på kun enkelte nattevakter, viktig å passe på kroppen nå som jeg har en blindpassasjer å ta hensyn til ;) 

 

Tusen takk alle sammen, for nydelige kommentarer og gratulasjoner! Hihi, veldig gøy at dere blir så glade og engasjerte på vår vegne.. ♥ Åhh, dere er så snille!! Morsomt å høre at det var flere som hadde noen mistanker da, hihi - jeg har jo ikke klart å la være å slippe ut noen diskre hint så jeg regnet nesten med det at det var noen som hadde plukket det opp!

 

Var visst mange som lurte på litt diverse ting rundt graviditeten. Svarer dere alle her jeg - siden det var mange som lurte på det samme!  

 

Hvor mange uker er du på vei? 12 uker idag i følge første ultralyd!

 

Termindato?: Er foreløpig 10 august, men den er usikker så kan godt hende den blir flyttet på ved neste ultralyd

 

Var det planlagt? Veldig planlagt! ;)

 

Hvordan er formen din nå? Sånn passe vil jeg si, men stigende! ;) Har vært mye kvalm siden jeg fant ut om graviditeten, irritert meg over begrepet morgenkvalme - for her har det vært "hele-dagen-kvalme".. Matlysten har vært på bunn og jeg gikk ned ett par kilo de første ukene.. I tillegg til veldig svimmel og energiløs - så det har ikke vært helt noen dans på roser så langt... Men nå begynner det å bli gradvis bedre så det er veldig VELDIG deilig! Da går det jo ann å nyte dette ordentlig etterhvert.. ;)

 

Hva skjer med studiet? Jeg skal selvfølgelig fortsette og fullføre studiet! :) Men jeg har ikke bestemt meg helt for hvordan jeg skal gjøre det enda! Planen er å gå dette vårsemesteret som normalt.. Også tenker jeg det i hvertfall det blir ett halvt år permisjon fra studiene etter fødselen. Spesielt siden jeg har termin helt i studiestart, og det skal være ett hardt semester.. Ellers håper jeg at jeg kan fortsette på normal tid.. Jonas har visst veldig lyst til å være hjemmepappa også, så det kan hende vi deler permisjonen sånn at jeg begynner allerede etter ett halvt år.. Det er planen foreløpig - men det er mye mulig den endres underveis.. Ganske så bra timing at jeg begynner rett ut i "mor/barn"-semesteret når jeg er ferdig med permisjonen i hvertfall - det er jo noe jeg regner med å bli rimelig proff på de neste månedene uansett! ;)

 

Hvordan skal vi gjøre det når jeg skal ut i turnus? Det må vi nesten bare se om noen år, kommer mye ann på hvor jeg havner etter loddtrekningen. Men sjansen er jo for at jeg må flytte til en annen del av landet for en stund, og Jonas er heldigvis innstilt på å bli med da.

 

Håper du fortsetter å blogge selv om du skal få barn? Har absolutt ingen planer om å slutte.. Men det kan nok hende det blir litt endring i fokus her fremover.. ;)

 

 

Har også lyst til å vise dere noen bilder fra første ultralyd, som vi tok forrige uke for å få vite ca hvor langt på vei jeg var.. En utrolig stor dag for oss! ♥

 
Stiiilig - ser dere hjernen??

Det var det fineste og rareste jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke helt hva Jonas forventet, men jeg forventet meg en slags klump som ikke lignet ett menneske engang så tidlig som 10 uker.. Men vi så jo en bitteliten skapning, med armer og bein som sprellet og sparket, ansikt, hjerne og ett bittelite hjerte som banket kjempefort! ♥ Hihi, har av Jonas fått kallenavnet mummitrollet til vi vet om det er en gutt eller jente! ;) Alt så i hvertfall helt bra ut og plutselig gikk det opp for meg at jeg faktisk har en ekte liten baby inne i meg.. For jeg skal love dere at det er ganske så fjernt, og veldig veldig merkelig tanke! Selv om vi har planlagt dette og ønsket oss det lenge så tar det lang tid å venne seg til den tanken..

 

 

Jeg har bært på en hemmelighet i det siste, en fin liten hemmelighet som har bodd i magen min i ca 12 uker nå.. Vi begynner sakte men sikkert å bli vant til tanken.. Noen venner og familie har visst om det en stund og i dag bestemte vi oss for at resten av verden også skulle få høre den gode nyheten! Ja, JEG er gravid! ♥ Vi er superlykkelige og veldig veldig spente begge to.. 

 

Tenk at vi skal bli mamma og pappa da..

 

Så her har dere forklaringen på hvorfor jeg ikke reiste til afrika eller andre eksotiske plasser denne måneden som planlagt, hvorfor jeg har vært så uggen de siste månedene, hvorfor jeg drakk brus på nyttårsaften og generelt har vært litt fraværende til tider! ;) Jeg skal love det har vært mange tanker som har flydd rundt i mitt lille hode! Og det har vært vanskelig å finne noe å skrive om her når det eneste jeg har hatt lyst til å rope ut om er graviditeten!!

 

Endelig er det offisielt! Jeg har gledet meg til å fortelle det.. Håper bare alt går bra nå til babyen er klar for verden.. ♥

 

Hihi, kom dette som ett sjokk eller er det noen som hadde mistanker?