Martine - livet som medisinstudent

♥ ♥ ♥

Er sorgen stadig like tung å bære, eller blir den lettere etterhvert? Den har blitt lettere å bære etterhvert.. Hvordan jeg har det nå kan ikke en gang sammenlignes med hvordan det var for 6 måneder siden.. Sjokket legger seg og jeg har på en måte akseptert hva som har skjedd.. Jeg synes fortsatt det er så forjævlig vondt at dette måtte skje oss, det finnes ingen mening i det.. Men jeg har akseptert at det bare er slik det gikk.. :`( Samtidig er det vanskelig, for plutselig kommer bølgedalene og det er ikke alle som forstår at sorgprosessen tar lang tid og at det er naturlig at vi i lang tid kommer til å måtte takle vonde dager..

Hvordan har det vært å takle hverdagen etter Felix' død? 

Det har vært vanskelig. Alt er vanskelig fordi det føles feil, det skulle ikke vært sånn - jeg skulle hatt permisjon jeg nå - ikke studert og vært i praksis. Det er også vanskelig fordi vi ofte møter på folk som ikke har fått med seg hva som har skjedd. Jeg må være forberedt på å takle det når jeg står i kassa på rimi og når jeg sitter på forlesningssalen og aner fred og ingen fare.. "du har vel en liten en hjemme du nå....." Det gjør at jeg ofte unngår perifert bekjente som jeg ikke er sikker på om vet eller ikke.. Jeg unngår å møte blikkene i butikken, det er bare ikke alltid jeg orker å ta sjansen på slike samtaler..

Hva ble satt som dødsårsak? De fant ingen dødsårsak, alt var er helt normalt på blodprøver, infeksjonsprøver, undersøkelse av morkake, obduksjon. De kaller det uforklarlig fosterdød når de ikke finner noen årsak. Det er sinnsykt vanskelig å akseptere at vi aldri får noe svar, men det er desverre ganske vanlig når barn dør i magen at de ikke finner noen forklaring.

Har dere valgt gravsteinen til Felix? Vi fant ut av vi ikke ville forhaste oss med gravstenen før frosten kom (kan ikke settes opp når det er frost så vi må vente til våren). Er så viktig at den blir akkurat som vi ønsker siden den skal stå der til minne om Felix for alltid.. Vi har bestemt oss for gravsten (blir en enkel hjertesten)  og omtrent hva som skal stå der, men vi har ikke bestilt enda :) Har lyst til å få gjort det nå i løpet av den neste måneden..

Foto: Tom Gustavsen

Men mest av alt ønsker jeg vel å vite.....hvordan går det EGENTLIG med deg (sånn bak "happy face" ditt?).

 Å, det er vanskelig å svare på. Vet vel kanskje ikke helt selv.. Det varierer fra dag til dag, noen dager er fulle av håp, andre er vanskelige.. Men generelt har jeg flest gode dager for tiden! Det å ha fått Basse har gitt meg så mye glede, og han er en skikkelig kosegutt som gir så mye trøst <3 I tillegg har han spesielt de første ukene holdt både hodet og kroppen opptatt døgnet rundt - og det er egentlig veldig deilig.. De vonde tankene og følelsene ble derfor skjøvet litt tilbake, og det tror jeg har vært den viktigste grunnen til at jeg holdt meg oppe før jul..  Nå etter eksamen som jeg har mye fritid og tid til å tenke hadde jeg egentlig regnet med at det skulle komme en liten nedtur.. Men jeg har det egentlig bra nå, jeg har ganske mye håp tross alt..

Jeg også lurer på hvordan det går med deg og Jonas? Nå som vi går inn i julehøytiden, så er jo det et velkjent fenomen at man blir påminnet om det man har opplevd og de man har mistet.. Misforstå meg rett, jeg vet at det ikke går et minutt uten at du tenker på Felix, men hvordan tror du at denne julen blir? Det eneste som er sikkert er vel kanskje at den ikke blir som dere hadde planlagt? 

Dette skrev jeg før jul..: I forhold til julen er det VONDT, jeg begynner å grine bare jeg tenker på det.. Det er som du sier (og som alle som har mistet noen sannsynligvis er kjent med..) en utrolig vond påminnelse om hva som skulle vært. Vi skulle feiret jul sammen, vi tre, for første gang. Jonas skulle feire med min familie for første gang, og verdens fineste Felix hadde vært 5 måneder og storsjarmør. Det mangler mange pakker under juletreet. Julekortet som jeg hadde sett for meg blir ikke sendt ut, ingen vil vel ha bilde av en død baby med juleposten..

Nå har vi jo kommet oss vel i gjennom julen. Og vi overlevde det også.. Vi hadde koselige stunder både på julaften og juledagene, og sånn sett gikk det kanskje bedre enn jeg trodde.. Vi var på kirkegården på formiddagen julaften, og jeg ble litt overveldet av hvor mye det gikk inn på meg. Jeg gråt og gråt og gråt! :`( Det var bare så trist å være der! Felix skulle vært med oss han, ikke ligget i en grav!

Håper ikke dette blir for direkte og "brått" spørsmål. Men angående sorgen du (og dere) bærer på. Siden du nå er legestudent, og snart lege.....og dermed kan komme bort i slike situasjoner igjen, at andre mister sitt barn.....hvilke råd gir du dem (om du har kommet med råd til dem)? Hva sier man liksom, og hva sier man ikke??

Hmm, jeg vet ikke helt hva du mener. Jeg har ikke i studiesammenheng enda møtt noen som har opplevd det samme, heldigvis for det - det hadde blitt litt for tøft så tett på. Som student føler jeg ikke foreløpig min rolle er å gi noen råd eller "blande" meg så mye inn føler jeg.. Men etterhvert får jeg jo den rollen..

Klarer ikke helt å skrive kort ned noen konkrete råd jeg, men det blir å møte de med stor forståelse og empati. Jeg synes det var viktig å føle at helsepersonell rundt meg visste hva de snakket om, kom med informasjon (man er jo HELT i sjokk og har jo ingen erfaring med det som skal skje..) og generelt var omsorgsfulle og gode. Det var så fint når de snakket om Felix med å bruke navnet hans, og jeg glemmer aldri jordmoren som kom inn morgenen etter fødselen og sa at hun hadde sett Felix og at han var så fin ♥ Små ord som betyr så uendelig mye, vi som er "englemammaer" får jo ikke oppleve det alle andre får med skryt og godord om de vakre barna våre, så de få som har sagt noe sånt blir for alltid husket..

Det man IKKE skal si er noe som helst å bagatellisere sorgen - komme med antydninger om at "det var bra h*n døde før han ble født, det hadde vært enda verre om dere rakk å bli kjent med h*n", "dere er jo unge, dere kan prøve igjen", "dere er jo heldige, dere har jo barn fra før" osv i den duren... De fleste slike utsagn er vel et forsøk på å trøste, men det blir så feil likevel!

Hva slags erfaringer rundt Felix's død føler du at du kan ta med videre når det gjelder studie og når du er ferdig studert, og som kan hjelpe deg til å bli bedre i hva du gjør?

Jeg har i hvertfall lært mye om sorgprossess og det å miste et barn. Det er erfaringer man ikke helt klarer å sette seg inn i før man har opplevd det selv.. Jeg kommer til å møte mennesker som bærer på sorg uansett hvilken type lege jeg tilslutt blir, og jeg tror det blir lettere for meg å møte de på en bedre måte etter å ha vært der selv.. Jeg vet mer om hva man absolutt ikke bør si, og hva som er bra å fokusere på.. Jeg vet om flere som ikke har blitt møtt med forståelse i det hele tatt fra sine fastleger om hvor vanskelig det er å takle hverdagen etter å ha mistet et barn, så selv om man kan tenke at det er en selvfølge å bli møtt med forståelse og empati så er det tydeligvis ikke det.. Er det almennlege jeg blir så kommer jeg aldri til å ta lett på svangerskapskontrollene, er det noen som helst mistanke om at noe ikke er bra så skal det sjekkes ordentlig opp! Jeg har jo også tenkt litt på det å kanskje spesialisere meg til fødselslege/gynekolog, kanskje blir det for vanskelig - men tiden vil vise.. I såfall kan det jo hende jeg plutselig en dag sitter der med ultralydapparatet og må gi verdens verste beskjed til andre vordende foreldre. Det vil jo aldri bli noen riktig måte å få sagt akkurat det, men jeg vet i hvertfall personlig hvordan jeg synes det ble gjort feil i vårt tilfelle, og dermed hvordan jeg ikke skal gjøre det..

Hvordan finner du tid og ork til å blogge midt i all sorgen? Har det fungert som terapi for deg å kunne skrive av deg, eller har du følte på plikten til å levere fordi du har hatt så mange lesere lenge?

Har absolutt ikke skrevet av plikt.. Dere har kanskje lagt merke til av det hender det går både en og to dager mellom innleggene her.. Før dette skjedde kunne jeg finne på å skrive innlegg bare fordi jeg følte jeg "burde", nå gjør jeg det kun når jeg selv orker/har lyst.. Bloggen har blitt så mye mindre viktig.. Og så om jeg mister lesere av det? Kunne egentlig ikke brydd meg mindre.. Men det har jo vist seg at leserne bare har strømmet på.. Samtidig har jo bloggen på en annen måte blitt mye viktigere, i form av at det jeg skriver om er mye viktigere, sårere og personlig. Skriver om min egen sorgprosess..

Det har fungert som terapi for meg. Det har lettet hjertet litt på de tyngste dagene. Og både jeg og Jonas har funnet enormt mye trøst i alle de gode kommentarene nære og fjerne har lagt igjen her det siste halve året.. Takk <3

Hva var det som gjorde at du valgte og dele sorgen med oss lesere? Jeg vil bare si at jeg synes det er en fin måte å få ting ut på, og du hjelper sikkert andre som har opplevd det samme!

Det har vært en slags terapi for meg bare det å skrive.. På vonde dager ble klumpen i brystet blitt litt mindre smertefull. Det har også vært en måte å sørge for at flest mulig kjente fikk vite hva vi har opplevd.. De verste opplevelsene jeg har hatt i høst er møtene med de som ikke vet... De som ikke har sett meg siden jeg var gravid, kommer for å gratulere, spør hvordan det går med den lille hjemme.. Så jeg er glad vi har fått redusert disse møtene til et minimum ved å være åpne om det som har skjedd. Men det finnes likevel nok av folk som ikke har fått det med seg... Det gir meg en god følelse av å tenke på at det jeg har skrevet her en dag kanskje kan hjelpe andre foreldre som opplever å miste barn.. Det har for meg betydd mye å kunne lese bloggene til andre englemammaer, det er noe med å ikke føle seg så alene i sorgen..

Jeg lurer på hva dere gravla Felix i?

Hvis du tenker på klær så hadde han på en veldig skjønn blå-og hvitstripete sparkebukse, og en hvit strikketgenser. Disse klærne kjøpte familien min første dagen etter vi fikk vite at Felix var død, mens jeg og Jonas var på sykehuset og ventet på at fødselen skulle komme i gang.. I tillegg hadde han mange tepper rundt seg som vi pakket han godt inn i, det blå sykehusteppet og et tjukt strikketteppe som lillesøsteren min hadde strikket til han mens jeg var gravid. Han hadde også en liten kaninbamse med seg i kisten som han hadde fått av lillesøsteren til Jonas. Han ble gravlagt i den nest minste hvite barnekista..

Hvilken oppfølging har dere fått fra helsevesenet? Har dere hatt utbytte av det? Fra sykehusets side har vi fått tilbud om sorggruppe. Den startet ikke før i oktober tror jeg det var, i og med at vi måtte vente på at gruppen skulle "fylles opp" av flere som hadde opplevd det samme (uff, det er jo bare grusomt i seg selv å tenke på..). Vi synes det var synd at det ikke startet opp noe før da, fordi det for vår del var de første månedene som var aller verst og da vi hadde hatt størst behov for å snakke med andre som virkelig forsto.. Men vi synes vi får veldig godt utbytte av det nå også, og vi møtes omtrent 1 gang i måneden, og det skal fortsette med noen ganger til utover våren! Vi har en kjempefin gruppe, med 5 andre par som har mistet barn. Og tro det eller ei, vi har det ganske så hyggelig på disse møtene. :)

Ellers har det ikke vært noe annen oppfølging fra sykehuset. Men vi hadde en fantastisk jordmor som tok i mot Felix, og hun har passet på oss litt i etterkant, hadde en samtale med henne noen uker etter fødselen for å snakke igjennom alt som hadde skjedd, hun var med oss på ettersamtalen der vi fikk obduksjonsrapporten,  og hun har også ringt og sendt litt meldinger for å høre hvordan det har gått med oss :) Fastlegen min har jeg vært hos i forbindelse med sykemelding etter fødselen. Og der har det vært åpent tilbud om at jeg bare måtte ringe hvis jeg skulle trenge en time så skulle hun klare å klemme meg inn på kort varsel (selv om hun vanligvis har endel ventetid for time)

Ellers er det lovnader om veldig tett oppfølging ved et nytt svangerskap. Og det håper jeg de holder når den tid kommer :)