Svar på spørsmålsrunde del I
Hvordan det var å vite at du skulle bli mamma? Det var helt utrolig fantastisk!! :) Så utrolig spennende! Jeg holdtpå å sprekke, hadde vanskelig for å holde igjen og ikke fortelle hele verden om det med en gang.. Men uansett hvor planlagt og ønsket det er så var det veldig rart og surrealistisk å tenke på at det vokste et bittelite menneske inne i sin egen mage ;) Jeg turte ikke helt å begynne å glede meg før jeg var på første ultralyd å så at alt så bra ut..
Vurderer dere barn i fremtiden? Hvordan har dette forandret seg for dere med tanke på sorgen dere går gjennom nå? Ja det er helt klart at vi ønsker oss flere barn :) Har skrevet ned noen tanker om det HER :) I forhold til hvordan det har endret seg så hadde vi jo ikke tenkt at Felix skulle få noe søsken i hvertfall før jeg var ferdig studert. Men nå synes jeg det blir for lenge å vente i 3 år til.. Likevel er det greit å vente en stund så hodet får tid til å bearbeide sorgen før det er en ny graviditet på gang.. I tillegg har jeg nok endret syn på barn etter jeg fikk smake på hvor sterke "mamma-følelsene" er.. Det er virkelig ikke noe som betyr mer enn det å være mamma. ♥ Jeg har lyst på mange barn :)
Har dere tenkt på tidspunkt for neste barn osv? Mmm, ja det har vi. Men der setter jeg grensen for hva jeg vil holde privat. :)
Hva er det beste minnet fra graviditeten med Felix? Har så mange fine minner. :) Alle de sterke sparkene jeg ofte våknet til om morgenen, og som "distraherte" meg når jeg satt på forelesning. Var fantastisk å være på tidlig ultralyd å se denne lille perfekte skapningen sparke og herje rundt, og ikke minst den vanlige ultralyden der han hadde vokst seg stor og vi fikk vite at det var en liten gutt der inne i magen <3 Aldri vært så lykkelig før som denne våren/sommeren, var jo bare et fantastisk eventyr til det plutselig var slutt. Er så glad jeg hadde det så bra og virkelig nøt hver eneste dag av graviditeten.. Tror jeg hadde blitt lei meg dersom jeg var en av de som bare søyt og klagde meg gjennom 9 mnd.. Det er jo det eneste minnene jeg har nå, så jeg er glad vi har mange fine minner fra de månedene!
Var det ille å føde? Har skrevet om min stille fødsel HER.. Jeg trodde det skulle bli verre etter alt jeg hadde hørt om fødsel på forhånd, og i hvertfall når jeg visste jeg ikke hadde noen belønning som ventet meg etterpå.. Jeg tror ikke jeg hadde noen spesielt lett fødsel, den startet så brått at jeg måtte gjøre det hele uten noen annen form for smertestillende enn lystgass. For å være ærlig synes jeg enkelte virker som de overdriver endel når de beskriver hvor jævlige deres fødsler var.. (da snakker jeg ikke om de som har komplikasjoner/traumatiske fødsler, da snakker jeg om de helt vanlige fødslene) De får i hvertfall "premien" tilslutt, det gjorde ikke jeg . Men jeg ser ikke noe poeng i å konkurrere om å ha den "verste" fødselen likevel..
Hva vil du kalle de neste ungene dere får? Det finner vi nok ut av og blir enige om når den tid kommer.. Har ingen liste klar for å si det sånn :) Bortsett fra et jentenavn som både jeg og Jonas liker da, men det er hemmmmmelig!
Hva, eller hvis, har forandret seg mest ved deg, din personlighet, etter at du ble mamma? Min erfaring med å bli mamma er jo å miste barnet sitt. Og det har forandret meg mye, feks ved at jeg er mye mer redd enn jeg var før. Når man blir rammet av en sånn tragedie, som det er så sinnsykt liten sannsynlighet for at skal skje, blir man veldig redd for å miste andre man er glad i også. God statistikk betyr ingenting for meg lengre, etter å ha vært på "feil side" av statistikken.. Sånne ting som "ikke skjer"- det skjer jo tydeligvis oss..
Har kroppen din fått et bemerket preg av fødselen? Positivt eller negativt.. tenker på mange som syns det er flott å ha et minne på barnet de har bært. Kroppen min bærer preg av at jeg har vært gravid i form av at jeg fortsatt har mange ekstra kilo som jeg ikke har klart å kvitte meg med enda. Akkurat det synes jeg bare er veldig negativt. :( Ellers fikk jeg ingen strekkmerker på magen eller slikt. Men jeg har et bittelite strekkmerke på den ene puppen :p Hehe, og det synes jeg egentlig bare er litt fint, et lite minne om Felix det <3
Jess, det var en liten start! Må ta spørsmålene i puljer da det var såpass mange at det er omfattende å svare på! Dere får være tålmodige med meg, så kommer svarene etterhvert ;) Nå skal jeg avgårde på trening og juleshopping! :)
Dato: 21.des.2011 
Tid: 12:53 
Kommentarer: 20
Du er så utrolig sterk, Martine <3
Er så kjekt å høre igjen at dere planlegger flere barn! <3 <3 Det blir en heldig liten krabat som får vokse opp med dere som foreldre. Og en liten vofs å leke med! :D
For noen herlige og ærlige svar Martine :D
Liker virkelig at du er så åpen og ærlig! Du er så sterk, og jeg skjønner at det tar tid å svare på disse spørsmålene. Men det at du i det hele tatt svarer, er jo en bragd i seg selv! Stå på, Martine :D
Det som du sier om å plutelig oppdage at "sånne ting skjer ikke meg" plutselig kan skje likevel, kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Jeg mistet faren min for et par- tre uker siden, veldig brått og uventet.Jeg håper at det for min del skal gjøre meg flinkere til å leve i nuet, gjøre det beste ut av den tiden jeg har, og ikke minst verdsette alt og alle som jeg er glad i. Det å miste noen som en er virkelig glad i er det verste som en kan gå gjennom, og derfor tror jeg det er viktig å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.
Du er virkelig en inspirasjon, både din åpenhet og ærlighet, og ikke minst din styrke!
ÅM: Så utrolig trist å høre om pappaen din! :( Akkurat det du skriver håper jeg også, men føler sorgen fortsatt er for fersk til at jeg klarer å være den "livsnyteren" jeg ønsker å være.. Håper det kan gå over fra å være redd hver dag pga at man vet at "alt kan skje" til at man nyter hver dag og lever i nuet som du sier fordi man vet at livet er skjørt...<3 Jeg håper og tror at Felix sitt liv ikke blir helt forgjeves på den måten i at vår historie kanskje "vekker" mange mennesker så de forstår hvos utrolig heldige de er, og at det ikke er en selvfølge :) Julen er så sår når man savmer noen. Håper dere får noen fine stunder sammen denne julen, tross alt.
onlymeplusanything: Tusen takk :) Og tusen takk for de fine ordene inne på bloggen din, ble røøøørt jeg <3 Hehe, var jo ENORMT med spørsmål rundt medisinstudiene, hehe derfor jeg ikke orker å ha spørsmålsrunde så ofte! Men er jo koselig at folk er engasjerte og interesserte :)
Cecilie M: <3 Tusen takk fine Cecilie! Håper vi får oppleve et hus fullt av barneskrik og barnelatter neste gang <3
Fine svar :) Spesielt det siste med strekkmerket <3 Og så nydelige bilder av deg!
veldig gode svar :-) håper du får en fin dag :D
Så fin blogg du har, hit titter jeg innom igjen :)
masse fine svar, du e så god og ærlig:)
Fint å lese <3 Takk for at du er så åpen og ærlig! :)
En ting jeg vil kommentere.. Angående det du skriver om at det virker som enkelte overdriver hvor vondt det er å føde - så kan jeg fortelle litt om mine to.. Med Em hadde jeg en kjempefin fødsel. Det var vondt, men jeg synes ikke riene var noe spesielt vonde - det ble liksom vondt først de siste 4-5 riene før pressriene. Jeg gav ikke en eneste lyd (som i skrik) under hele fødselen. Jeg sa ofte at "jeg skjønner ikke hvorfor enkelte må skrike og rope sånn når de føder" .. Vel, det var før jeg fikk Mo.. :p Det var utrolig mye vondere, og alt lenge før pressriene bare MÅTTE jeg skrike og hyle.. Og jeg tror jeg ropte under hver rie til han var ute.. :p Også når jeg presset.. Så hver fødsel er så forskjellig. Jeg fødte uten smertelindring begge gangene.
Så har med andre ord erfart både en lett fødsel og en som var litt verre - og dermed funnet ut at noen ganger er det bare nødvendig å skrike, hyle og rope litt under fødselen - pga uholdbare smerter. ;)
Kristel: Ja, selvfølgelig er det store forskjeller.. Nå har jeg sett en hel haug av fødsler "in action", så det er det ingen tvil om. Men kom kanskje ikke helt frem hva jeg mente.. For jeg tenkte egentlig ikke på skriking underveis i det hele tatt jeg da ;) Måtte skrike selv når det sto på som verst. hehe, selvfølgelig skal det være lov om man må.. Jeg har bare tenkt over det når jeg hører mange beskrive sine egne fødsler i etterkant enten det er via fødselshistorier på blogger eller face-to-face. Det virker som veldig mange har behov for å understreke hvor utrolig jævlige fødsler de har hatt, den ene verre enn den andre liksom.. Er kanskje fordi jeg er en helt annen type selv, aldri hatt behov for å fremheve sånt når det er overstått.
Jeg tviler på at det finnes en eneste mamma som ville "byttet" fødselsopplevelse meg meg. Uten smertestillende og uten et levende barn. Sånn sett har jeg kanskje tidenes "jævligste" fødsel.. Men likevel ser jeg absolutt ikke noe poeng i beskrive i detaljer hvor vondt det var.. Det er overstått, og da er jeg heller stolt over at jeg taklet det såpass bra :)
Åh, du er så fin Martine! Du er min store motivasjon til å leve i nuet og sette pris på det som er nå. Før tenkte jeg aldri på alt jeg hadde, alle menneskene jeg hadde, de gode forutsetningene til å kunne gjøre HVA jeg vil med livet, alt det glemte jeg, men nå ser jeg på livet på en helt annen måte.. Nå kjenner ikke jeg deg i virkeligheten, men jeg tviler IKKE NOE på at du er et fantastisk menneske, slik som du framstår i setningene dine. Lov meg at du fortsetter å være den du er, ikke glem deg selv! Dessuten er jeg overbevist om at du kommer til å være en sånn lege alle leger burde være. En sånn som lytter til pasienten, ser de inn i øynene, og ikke bare sitter og taster på maskinen. En sånn lege som deler litt av seg selv fordi du ønsker at pasienten skal føle seg forstått. En som forklarer underveis og får pasienten til å føle seg trygg. Du er en fantastisk motivasjon, Martine...
Takk, for alle svar du gir, vakre Martine!
Du er flink til å svare. Jeg undret lenge om jeg skulle stille deg noen spørsmål, men jeg lurte på en måte ikke på så mye. Men nå har jeg ett spørsmål - selv om det kanskje er litt for sent. Jeg lurer på, om du vil svare da, hva dere gravla Felix i? Jeg mistet selv min lille jente og føler ofte at jeg gjorde så mange feil rundt det hele og at avgjørelser ble tatt litt for raskt over mitt hode da jeg ikke helt var tilstede akkurat da... Håper du vil svare :)
Stå på videre forresten, du er kjempeflink :)
Fors. på mine spørsmål.. lurer og på om dere var nødt til å kremere..? Vi fikk nemlig ikke noe valg.. Takker for svar!
Hei! Fulgte link fra englesiden og kom på bloggen din. Syns det er fint å lese en blogg skrevet av en som har opplevd det å miste barnet sitt. Historiene våre er jo ganske ulike i forhold til måten det skjedde på osv men tror sorgen over forventningene som ikke blir oppfylt er de samme hos oss begge. Jeg legger bloggen din til blogglisten min jeg :-)
Lise Natalie: Nei, han ble ikke kremert.. Var snakk om at vi måtte det i forhold til en annen kirke vi først tenkte at vi ønsket å gravlegge han på. Tror det var pga plassmangel, men vi synes det var forferdelig å blir tvunget til det når vi egentlig ikke ønsket det.. Så ble det til at vi valgte den nærmeste kirken her i kommunen, og her var det i hvertfall noe man valgte selv, og da ble det ikke kremering for vår del..
