Ærlig, personlig, privat..
De siste to månedene har det kommet mange personlige innlegg her på bloggen. Innlegg om det såreste jeg noen gang har opplevd. Innlegg rett fra hjertet mitt, som har et stort vondt hull i seg. Uvant til meg å være - jeg har alltid hatt et klart skille mellom personlig og privat her på bloggen..
Noen har kanskje stusset litt på at jeg ville skrive om dette på bloggen? Mange har i hvertfall kommentert, og takket for at jeg er så ærlig. For at jeg gir dere innblikk, og for at jeg tørr å dele.. Så jeg har lyst til å si noen ord om hvorfor jeg har valgt å la bloggen min ta denne retningen!
..Det har vært en stor hjelp for både meg å Jonas å kunne bruke bloggen min til å vise hvordan vi har det.. Til å få massevis av omtanke, til å få kontakt med andre som har opplevd, til å få konkrete praktiske tips..
..Det har vært en slags terapi for meg bare det å skrive.. På vonde dager har klumpen i brystet blitt litt mindre smertefull.
.. Det har vært en måte å sørge på at flest mulig kjente vet hva vi har opplevd.. Av samme grunn valgte både jeg og Jonas å skrive på facebook hva som hadde skjedd mens vi lå på sykehuset. Jeg har møtt på mange som ikke har visst de siste ukene, som kommer bort for å gratulere og spørre - det er VANSKELIG.. Så glad vi har redusert vanskelige situasjoner ved å gå åpent ut med historien vår..
.. Det gir meg en god følelse av å tenke på at det jeg har skrevet her en dag kanskje kan hjelpe andre foreldre som opplever å miste barn.. Det har for meg betydd mye å kunne lese bloggene til andre englemammaer; som mammaen til Amélie, mammaen til Wilma, mammaen til Emil, mammaen til Mads Andre og mammaen til Ferdinand. Det er noe med å ikke føle seg så alene i sorgen..
Det har rett og slett bare føltes veldig riktig å være åpen og ærlig. Det er ikke noe å skjule eller gjemme dette her, dette har vi opplevd og det kommer til å prege oss resten av livet.. Men på samme måte som det hele tiden har føltes riktig å dele mye av mine personlige tanker, så føles det nå riktig å lukke litt igjen.. Jeg har behov for å ikke ha alle mine tanker og følelser publisert på nett hver dag. Og jeg har behov for å la bloggen handle litt om andre ting.. Det betyr ikke at dagene plutselig har blitt lyse og gode, det betyr ikke at vi har glemt, eller på noen måte er ferdig med sorgen.. Vær så snill å ikke trekk den konklusjonen, det er jeg så redd for! Det er egentlig tvert i mot, det går opp og ned i denne sorgen - og akkurat nå går det ned.. Møtet med ahus for to uker siden rokket nok ved sorgen igjen, og derfor er det mange vanskelige dager nå.. Men jeg føler ikke lengre behov for å skrive så mye om det her, så da gjør jeg bare ikke det. Jeg har også lyst til å se om de som kjenner og bryr seg om oss viser det ved å ta kontakt med oss i stedet for å tro at de vet hvordan alt er ved å lese her på bloggen..
Men det kommer helt sikkert noen drypp om Felix og sorg her på bloggen også innimellom. Bare ikke like mye som før, og da vet dere hvorfor ;) Men bare ikke trekk konklusjoner om at det betyr at alt plutselig er bra her i huset.. Redselen for at folk skal tro det gjør nemlig at jeg vurderer å slutte å blogge.. Men jeg prøver, så får jeg se om jeg klarer å føle meg komfortabel med balansen her fremover..
Kunne ønske at alle som ler og gjør narr av bloggverdenen, kaller den for overflatisk og selvsentert kunne ta seg en titt i kommentarfeltet her på bloggen min. Spesielt på de over 300 kommentarene som kom inn på første innlegget jeg skrev etter at Felix døde.. Så mye omtanke og kjærlighet skal man lete lenge etter. Så mange gode og snille mennesker det finnes i dette bloggsamfunnet <3 Dere er fantastiske! Takk for det!
Dato: 14.09.2011 
Tid: 20:01 
Kommentarer: 51
<3
Tusen takk for at du har vært ærlig og personlig Martine (og du Jonas). Og jeg skjønner veldig godt at dere vil at flest mulig skal vite om det før de ser dere igjen. Tenker fremdeles masse på dere, kan ikke prøve å forstå hvordan dere har eller har hatt det engang :*
Hei
Har du vært inne å sett på bloggen min ennå? Jeg lanserer idag siste nytt fra mykemule. Det er noen utrolig kule peacearmbånd! Det er verd å ta en titt :-)
Ellers driver jeg fremdeles litt reklame for min egen blogg!
Jeg er helsesøster og skriver en blogg til ungdom og unge mødre og andre interesserte. Gi meg gjerne tilbakemelding på hva du synes.
Om du vil kan du legge meg til som venn, eller følg meg på bloglovin.com!!
Jeg svarer gjerne på spørsmål om du lurer på noe, eller tar opp temaer om flere lurer på det samme.Jeg vil at flest mulig skal få glede av tilbudet mitt!!
Hilsen Hege
DU er fantastisk, du, Martine. <3 Du og Jonas og lille, vakre Felix - dere er fantastiske alle tre, og jeg er så glad for at du fortsatt finnes her i bloggverdenen.
Vond å høre at mennesker tenker slikt om dere, man må jo fortsette å leve selv om noen har gått bort, og sorgen har man jo med seg uansett, vondt å høre at mennesker tror at man har bare "glemt" de som har gått bort... Jeg synes dere har vært sterke og utrolig modige som har skrevet så mye om Felix her på bloggen. Har vært mange tårevåte øyeblikk når jeg har lest innleggene dine. Du virker som en jordnær og fantastisk menneske. Lykke til videre med studiene og ta vare på deg selv og dine<3
Klem Marte
Kjære Martine!
Jeg syns det er utrolig sterkt av deg og Jonas å være så åpne som dere har vært her på bloggen. Jeg har tenkt på dere hver eneste dag siden alt dette hendte, og sendt masse gode tanker <3
Det skal bli koselig å følge deg fremover i lysere tider også! Så tusen takk for at du skriver så fint, både på godt og vondt :)
Jeg er så utrolig imponert over deg, Martine. Du er så sterk og modig!
Gleder meg til å følge deg videre! :-)
Jeg tror, og håper virkelig, at ingen tror dere plutselig har det bra igjen bare fordi bloggen din ikke handler bare om Felix lenger. Bruk bloggen som et fristed for tanker du trenger at noen leser, og som et sted å ta vare på de gode tingene! Det er helt riktig av deg å fokusere på de gode tingene! Hvis det er noen som av den grunn trekker konklusjonen at dere har kommet over tapet av deres første barn, så er det noe i hodet deres som ikke er helt på riktig plass, og da er det bare å se bort i fra dem!
<3
<3
Hei igjen
Det er bare å bøye seg i støvet og beklage, og si at her gikk det litt vel fort!
Det dere har opplavd er alles store skrekk. Selv om min blogg er for alle, forstår jeg at det er veldig upassende å "prakke" en slik blogg på dere.
Hege :-(
Du får trøste deg med at de som trekker konklusjoner basert på blogginnlegg egentlig ikke bryr seg, og kun kommer til å være "snurt" for manglende informasjon. De ønsker bare å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet, og vil helst gjøre det uten å måtte "jobbe" for det. Sånn kommer det alltid til å være, for sånn har det alltid vært. Tro meg, etter over 5 år på blogg har jeg lært at tullinger finnes overalt, og de kommer oftere fram på nett enn ellers.
Det er din blogg, ditt liv, ditt valg. Hva vi andre måtte mene er vårt problem :)
<3
Du skriver så fint om både Felix og følelsene dine, du er så sterk Martine!! Jeg har fulgt bloggen din veldig lenge nå, og håper du fortsetter å blogge, du er en av de få virkelige interessane bloggerne jeg leser. Sender varme tanker enda jeg <3
♥♥♥
<3
<3
<3
Martine - du er så modig! Denne bloggen er DIN, den er DITT fristed, så bruk den til det du ønsker og trenger. Du bestemmer akkurat hva du vil skrive om - vi andre er bare så utrolig heldige som har privilegiet å høre om dine tanker og opplevelser. Sannsynligvis har du hjulpet veldig mange uten å vite det selv! Det inkluderer meg... :] Tusen takk for at du er deg<3
Takk for alle nære følelser og opplevelser dere har delt i denne tøffe tiden! Som din blogglesere glemmer jeg ikke Felix ♥ og det du har delt! Din blogg har aldri vært overfladisk, uansett hva du har skrevet om og jeg gleder meg til nye innlegg! Ingen som har lest denne bloggen eller kjenner deg/dere kan tenke at dere har glemt gogutten deres, det vet vi at dere aldri gjør! Skriv om det du vil her, det er DIN blogg.
du bærer en sorg som du aldri blir kvitt, om noen mennesker tror du klarer å riste den av deg så er de bare dumme, eller veldig uvitende.
håper det går bra med dere begge to, tenker mye på dere <3
Jeg skjønner deg godt, Martine! Synes det er så fint med det du har ønsket å dele så langt, men respekterer selvsagt at du ønsker og holde noe for deg selv<3
Jeg tror ingen som leser bloggen din tror at dere har "glemt" Felix eller ikke sørger over han mer! <3 Han vil alltid være med dere og han vil også være med alle oss som leser om dere!
Så koselig at dere skal få dere en hund, forresten:) Det tror jeg kommer til å bli helt fantastisk for dere!
Mange klemmer!
<3
Stor klem til sterke deg <3 Full forstålelse for at du ønsker å bruke bloggen din, og jeg vet så inderlig godt hva du mener med at det er terapi i å skrive.
Du er kjempeherlig, Martine! Så god og ærlig, og jeg har virkelig kjempevondt av dere og kan ikke en gang begynne å forestille meg hva dere har gått gjennom.. Du virker som en veldig reflektert jente, og jeg blir helt stum av å lese enkelte av innleggene dine, de er så ærlige og såre. Håper dere klarer å se lyspunkt i hverdagen på tross av alt som har skjedd. Masse lykke til videre!
Jeg forstår utrolig godt hvorfor du har blogget om din sorg og hvilken effekt det kan ha å faktisk slippe tankene fri, skrive de ned og få tilbakemeldinger på det. Og jeg er sikker på at alle dine faste lesere også forstår det og kommer aldri til å tenke at du har det mindre vondt dersom du begynner å blogge om hverdagslige ting igjen! Stå på Martine og ikke la sånne tanker ødelegge for videre blogging!:) <3
Selv om man ikke velger å snakke om/ skrive om sorgen hele tiden tror jeg at folk forstår at den eksisterer. Livet må gå videre, og man skal ikke få noe "pes" fordi man prøver å fokusere på gode ting, og ikke lar sorgen være totalt altoppslukende. Tror de aller fleste forstår at Felix kommer til å være i tankene og hjertene deres resten av livet. Sorgen er ikke noe som forsvinner selv om du ikke skriver om den på bloggen hver dag.
Synes du er helt fantatstisk til å skrive Martine, og håper du kommer til å fortsette med det lenge <3 Du er så utrolig modig, tøff og inspirerende! dette er din blogg, og du får lov til å skrive og gjøre akkurat hva du vil med den. Vi andre er bare så heldige at vi får lov til å ta en liten del i din hverdag :)
<3
Takk! Dere er fine dere <3
Jeg skjønner godt at du velger å skrive om dette her... <3 Dere er helt herlige begge to <3
Det kommer ingen til å tro, Martine. Ikke vær redd for det.
Du har vært så modig som har delt så mye, og at du nå velger å lukke litt igjen er veldig forståelig.
<3
Kristine: Åå, Takk :) Det der trengte jeg å høre.. Det er akkurat sånn jeg ønsker det skal være.. Prøver å gi de gode tingene litt fokus, selv om det ikke er alle dagene det er så mye å ta av.
Hei!
Dette var sterk lesing og jeg syns du/dere er modige som deler og er åpne om hendelsen. Det er tøft å lese slikt for ei ganske nybakt mor (selv ganske dramatisk fødsel) og kan bare forestille meg deres situasjon... Tenker også på hvor heldig jeg har vært at fødselen til datteren min gikk så bra som den gjorde <3 Håper bloggingen kan hjelpe dere å bearbeide sorgen...
Alle lykkeønskninger til dere om en fin framtid <3
Du skriver så fint, om noe så utrolig vondt. Selvom det gjør ufattelig vondt er det viktig å ikke drukne i sorgen. Så fortsett å blogge om positive ting :) Alle som har mistet noen vet at sorg er merkelig, og det er viktig å sette pris på de gode stundene, for det er nok de stundene som gjør vondt. Tenker fortsatt masse på dere!
Jeg skjønner deg utrolig godt! Selvfølgelig må du få kunne velge selv hvor mye du vil skrive om sorgprosessen uten at noen som helst skal anta at du er kommet over den! Jeg tror ALLE respekterer og støtter den avgjørelsen, og jeg beundrer deg kjempemasse for at du faktisk har skrevet så mye som du har gjort! Du kan jo feks skrive litt om studiehverdagen igjen, eller tips til nye (eller gamle) studenter! Jeg har fulgt bloggen din i mange år, helt fra begynnelsen av videregående, og det var faktisk du som inspirerte meg til å jobbe for karakterene jeg trengte. Jeg bestemte meg i vår for at det var odontologi og ikke medisin jeg ville inn på, og nå har jeg klart det, mye takket være deg! Du viste meg at det gikk an å ha et bra liv utenom harde studier, og motiverte meg til å ikke gi opp i siste inspurten på videregående! Jeg hadde tenkt å skrive det til deg da jeg fikk beskjeden, men da hadde du akkurat opplevd det værste noen som helst kan oppleve. Jeg føler med deg, og håper det går bedre sakte men sikkert! Du er hvertfall en kjempemotivasjon og inspirasjonskilde for meg, og sikkert mange mange andre! Jeg tenker på dere og håper og tror at dere kommer dere igjennom dette, selv om det er vanskelig. Masse masse lykke til!
TAKK <3
En sånn sorg som dette forsvinner ikke uten videre.. Vi fulgte deg de åtte mnd du hadde med din vakre sønn.. Jeg som leser føler en eller annen slags sorg jeg også. Sorg over å se noen miste noe av det kjæreste.. Det gjør så vondt. Men du prøver å overleve, og du er sterk. Jeg er kjempe stolt og utrolig inspirert av deg. Selvfølgelig er det ingen som tror det - en blogg er et sted med ytringer, og her er din, og her skal du ytre det DU vil :) Lykke til <3
Kjære Martine! Skjønner selvfølgelig at dere ikke har glemt lille Felix selv om du nå velger å være litt mer privat. På en annen side skjønner jeg også godt at du er redd for det, men det behøver du ikke å være!
Felix har satt spor i livene til alle som har lest historien deres her på bloggen, jeg tenker på både ham og dere hver dag <3
stor klem!
♥
Skjønner veldig godt at du velger å skrive mer om andre ting her på bloggen din nå. Og vi vet nok alle at dere fremdeles sørger, selv om det ikke skrives så mye om det lengre. Det dere har gjennomgått er noe av det tøffeste, vondeste og verste... Og vi beundrer dere begge for måten dere har delt det med oss lesere på. Takk! <3
Kjære du... Tror ikke folk vil tenke slike tanker om deg! Ihvertfall ikke jeg! Skjønner at hjertesorgen er like sterk og tilstede selvom man blir nødt til å fokusere på mer hverdagslige ting etterhvert. Er vanvittig glad for å ha fått ta del i tankene dine og deres rundt tapet av Felix, det skal du vite! <3 Var redd du skulle slutte å blogge.
Jeg støtter deg uansett, søta!
<3
milla: Takk for at dere skjønner <3 Og takk for at han får leve litt videre i dere også :)
Martine, bruk bloggen som du vil. Det er din blogg, og dine regler. Jeg håper at du aldri føler deg presset til å dele noe du ikke vil. Jeg har lest bloggen din siden jeg satset på å komme inn på medisin selv, og jeg har fått helt nye tanker om studiet etter å ha lest om din hverdag, om dine sorger og dine gleder, små og store ting. Jeg har grått, tent lys og bedt for din lille gutt. Du har vært et forbilde for meg. Derfor vurderer jeg å begynne å blogge selv nå. Hvem vet, kanskje vil jeg bety like mye for noen, som du har gjort for meg :) Det er kanskje mye tull jeg skriver nå :p men jeg vil bare si, det er DIN blogg, og ditt liv, gjør det du vil med det. At du i det hele tatt har skrevet om Felix, den lille gutten som har betydd mye for mange, er jeg bare takknemlig for. Jeg har fått den ære og ta del i en annens historie. I din, Jonas og deres lille gutt Felix. Derfor kjære Martine, ikke føl noe press fra oss, og jeg tror jeg snakker for mange her nå, vi støtter deg ,uansett valg du tar.
Jeg er glad for at dere har orket å være så ærlige også ovenfor oss som er ukjente. Det gjør at vi igjen kjenner at vi har muligheten til å bry oss, og det gjør vi jo! (I allefall jeg - men jeg har sett kommentarfeltet ditt og vet jeg kan snakke for MANGE!)
Fortsett å ta vare på hverandre og vit at vi både tenker på dere og elsker bloggen din, uansett hva du skribler om :)
Stor klem!! <3
Jeg har enormt respekt for deg, Martine! At du åpner deg sånn, og lar oss få ta del i det innerste av det innerste, det er så tøft gjort! Og med å gjøre det, gjør du en forskjell i andres liv. Jeg vet ihvertfall at jeg har lært mye om sorg av å lese bloggen din, og faktisk fått et litt annerledes syn på livet.
Du er BRA, du!
Forresten, jeg håper du skriver her på bloggen fordi du kjenner det er godt og frigjørende, og fordi du selv har glede av det. Og så lenge du skriver, så kommer jeg til å lese :)
takk for du deler martine.jeg forstår at du føler får å være mer privat framover .de er din blogg og de er du så bestemmer hva du vil skrive om.og jeg vet att sorgen er dere hele tiden men de er goe dager og.tenker på dere.
Jeg tror nok de fleste vil skjønne at dette ikke er noe dere bare glemmer, selv om du begynner å fokusere på noe annet på bloggen. Jeg synes det er kjempetøft gjort at du/dere delte dette, som du sier, det er jo terapi! Gjør det som passer DEG/DERE, så kan de som er de virkelige vennene dine ta kontakt med deg personlig og høre hvordan det går. Jeg kjenner deg jo ikke, men tenker på deg ofte. Lurer jo ofte på hvordan det går med dere nå. Men jeg forstår at når du forteller noe fint (som f.eks. det siste innlegget, om en annerledes skoledag), så betyr ikke dette at du har det fint hele tiden! Kan se for meg det går opp og ned.. Har jo aldri vært i din situasjon, men som mamma så kan jeg forstå at det er tungt... Du ER tøff! DERE er tøffe! Håper du fortsetter å blogge - vi skal ikke dømme deg for noe du skriver - for det er opp til deg HVA du vil skrive om (personlig eller ikke!). Har alltid syntes du har hatt en fin blogg, og skriver så godt. Jeg kommer til å lese så lenge denne bloggen eksisterer :)
Jeg kan ikke få sagt hvor utrolig respekt jeg har for dere og deres åpenhet. Det er helt forferdelig det dere har opplevd, og du beskriver det så levende i bloggen. Det er nok ingen som tror at dere har glemt det, eller at det "går bra", selv om du ikke skriver så mye om det. Det er jo helt klart opp til deg hva du føler er riktig :) Jeg har fulgt bloggen din lenge, og har tenkt på dere ofte den siste tiden. Dere er utrolige, virker som et bra team :)
Har fått anbefalt boken "Det bor et barn i mitt hjerte". Det er en gripende bok der foreldre som har mistet sitt barn ved fødselen. De skriver om det å miste, og det å leve videre. Jeg tenkte med en gang på dere. Stå på! Dere har mange rundt dere<3
Kjære Martine.
er på ferie på Kreta og sitter på hotellet og gråter av å lese fra bloggen din.... Ufattelig at du og Jonas har mått gå igjennom dette her... Håper som du sier at du opplever å få barn igjen...
Kan ikke vite hvordan det er å miste sitt barn, men må være det værste i hele sitt liv... Jeg håper dere kommer igjennom dette på en god måte og at dere orker tanken på å bli gravide igjen, for det er uvirkelig å bli mor. Største gaven man kan få...:) Ønsker deg alt best og håper at ikke andre svangerskap kommer til å bli problemer for dere, selvom redselen alltid vil være der!!!!!!!
stor og varm klem fra Lene.
Et av de vakreste innleggene jeg har lest på lenge, kanskje noensinne. Så åpenhjertig, ærlig og følelsesladet. Du er en vakker person med en vakker personlighet. At du ønsker å fokusere på andre ting på bloggen betyr ikke at sorgen er glemt, men det er et viktig og riktig steg i retning mot en mer normal hverdag. Stå på Martine, jeg heier på deg. Lykke til med alt som skjer fremover.
Varme klemmer fra Lena
