Skritt for skritt..
Første 2 dagene på skolen er overstått.. Kan ikke si det har gått verken bedre eller verre enn forventet. Vanskelig er det, veldig vanskelig! Mange skriver og sier til meg at jeg er modig og tøff, men jeg føler meg ikke spesielt modig. Jeg føler meg ofte liten, svak og redd! Men jeg setter veldig pris på alle gode ord.. ♥ Og jeg ser jo at jeg takler mer enn hva jeg noen gang hadde trodd at var mulig.. Man blir sterk når man ikke har noe valg..
Jeg har allerede i løpet av 2 dager møtt endel vanskelige situasjoner.. Første forelesning involverte for eksempel temaet død i svangerskapet - det er ekstra vondt å høre om hvor ekstremt sjelden det er i Norge når jeg er på feil side av statistikken.. Er så redd for at noen kanskje vil tenke at jeg må ha gjort noe feil siden det endte sånn!
Heller ikke lett å være meg på disseksjonsalen når jeg la merke til modellene av barn, og glass med døde fostere, aldri lagt merke til det der inne før - men nå var det plutselig veldig ubehagelig..
Men verst av alt er alle spørsmålene jeg får fra folk som er uvitende. De som egentlig bare vil meg alt godt! Sist gang de så meg for under 2 måneder siden var jeg høygravid, lykkelig og veldig spent.. Så når de ser meg uten mage nå tenker de selvfølgelig at jeg har en liten babygutt hjemme.. Uff! Jeg har vært veldig åpen om det som har skjedd - med vilje fordi jeg synes det er lettere når alle vet.. Men det viser seg at jungeltelegrafen tydeligvis ikke har gjort jobben sin... Så jeg får ofte glade og entusiastiske spørsmål ala "og hvordan har det gått med deg! Har det gått BRA!?" Og det er jo bare umulig å finne de riktige ordene for å forklare at det slettes ikke har gått bra for oss.. Er VONDT, og i tillegg får jeg nesten dårlig samvittighet når jeg ser hvor lei seg de blir når de skjønner at de har spurt om noe som er veldig vanskelig og leit for meg.. Jeg vet jo at de ikke gjør det for å være slemme, men det er jo like vondt uansett..
Så derfor merker jeg "unngår" alle jeg ikke føler meg sikker på om vet eller ikke.. Bare for å slippe vanskelige situasjoner! Så jeg håper at ingen blir fornærmet for at jeg ikke er så hyggelig og sosial om dagen,det er bare ikke så lett enda. Men jeg er veldig takknemlig for alle som kommer bort og sier noen ord. Vet det er mange i klassen min som leser her - og ingen trenger å være redd for å si noe feil eller å snakke om det som har skjedd. Lurer dere på noe så er det bare å spørre! Jeg synes det er godt å snakke litt om Felixen min også, tenker jo på han hvert eneste minutt av dagen - så det er litt godt når noen tørr å spørre for da får jeg luftet ut litt.. ;) Og orker jeg ikke snakke om det akkurat da så sier jeg heller fra! Så ikke vær redd i hvertfall ! ;)
Men bortsett fra dette er det egentlig ganske så godt å være litt tilbake til "normalen" igjen.. Jeg vet ikke om jeg klarer dette semesteret, men det er ikke så viktig akkurat nå heller. Men jeg gir ikke opp - det er jeg ikke typen til.. Dessuten har jeg lovt Felix på graven at jeg skal leve for han resten av livet- ♥ så det har jeg tenkt til å gjøre.. Etterhvert! Akkurat nå er det bare skritt for skritt..
Som en leser skrev til meg: Begynn med det som er nødvendig, forsett med det som er mulig, og plutselig klarer du det umulige! Og det har jeg tenkt til å gjøre.. ;)
Dato: 16.08.2011 
Tid: 22:20 
Kommentarer: 43
Tøft er det nok. BEINtøft. Og jeg kan aldri forestille meg hvordan du har det midt opp i alt. MEN jeg kan muligens tenke meg hvordan det måtte være. Og det gjør vondt. Måtte kjempe mot en gråt klump i halsen da jeg leste dette. Men mest fordi jeg blir så imponert over STÅ-PÅ-VILJEN din, som både jeg og mange kan misunne. Gjør så godt du kan, men ingen vits i å presse seg selv i mål for enhver pris. Ta ting i det tempoet som er best for deg! Husk hva du har vært gjennom.....ikke småsaker akkurat :(
*GI EN FORSIKTIG KLEM TIL* (om du vil ha en? ;o) ).
You never know how strong you are, until being strong is the only choice you have <3
Tenker på dere, Klem.
<3 <3 <3
''Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere''.. Vet det er utrolig vanskelig å tenke på, men det er litt sant..
Evelinn: Tar i mot alle klemmer jeg kan få jeg! ;)
Uff, Martine.. Det er både vondt og godt å lese innleggene dine. Vondt fordi du og Jonas må gjennomgå dette. Godt fordi du har så mange fine tanker og refleksjoner rundt fortiden, nåtiden og fremtiden. Uansett hvor liten og redd du måtte føle deg, så er du sterk! Jeg føler meg sterkere av å lese visdomsordene dine. Felix ville nok vært stolt av den fantastiske mammaen sin!
Han er stolt over deg! For mammaer er jo verdensmestre. Og han tor dere er det største i hele verden :)
Off, begynte å gråte litt av det siste du skrev. Så nydelig! Felix må være stolt av mammaen sin, det har han all grunn til <3
Du er ordentlig modig og sterk. Ta som du sier, et skritt av gangen og se hvordan det går.
Felixen deres er nok med dere og passer på Mamman og Pappan sin som han er blitt så fryktelig glad i. Jeg tror han er der, selv om vi ikke kan se han. Noen vil kanskje si jeg er rar, men jeg tror virkelig på det.
Tenker masse på dere om dagen og håper at sorgen og savnet snart vil gå over til minner og litt mindre sorg så dere kan få det fint igjen!
Stor klem.
Flott skrevet Martine! Dette klarer du :)
Jeg tenker på deg og gir deg mange varme klemmer og styrkestråler via nettveven.
(Det var leit at noen hadde stjålet det lille diktet fra din blogg og lagt de igjen i kommentar hos meg. Selv om personen har ment det godt, blir det jo helt feil å ikke vise til kilden. Jeg håper det kan være en trøst å vite at jeg selv tenkte: "Jammen, det er jo ordene til Martine sin Felix" - det husket jeg.
Klem fra Amélie
Huff mamma Martine, du må ikke tenke at du har gjort noe feil, det har du ikke! Det som har skjedd er ikke noe du kan råde over, hadde du kunnet det, hadde det ikke skjedd. Du ER tøff, selv om du sier du føler deg redd.
Åå.. <3 Off, det var en tøff start på studiet ja :( Du er knalltøff som har kommet deg på skolen disse to dagene hvertfall!
Så får du se an hvordan det går, om du vil fortsette eller ei, det er hvertfall ingen som forventer noe som helst, så du får kjenne på det og gjøre det som føles mest riktig.
<3
Du føler deg liten og svak og kanskje litt redd, men du GJØR DET allikevel. Går avgårde hver morgen, med klumpen i halsen, og skjelvende bein. Det er det som gjør deg så sterk, at du går avgårde SELV OM du føler det bitteliten. Snart vet flere om hva som skjedde med Felix, så da blir det sikkert ikke så mange spørsmål kanskje. Og da kan du selv få velge litt når du vil snakke om han kanskje :-) Klem
Jeg syntes du er utrolig modig som faktisk prøver! Hvis det ender med at du ikke klarer det har du iallefall prøvd :-) Ingen kan klandre deg hvis du ikke klarer å fullføre dette semesteret med en gang!
Felix er nok kjempe stolt over deg som prøver <3
Klem
Jeg syns du er modig, og ikke minst sterk. Det er vanskelig å vite hvordan en selv hadde reagert i slike situasjoner, men jeg antar jeg selv hadde taklet det dårligere...
Som Christine sier, jeg beundrerer deg... Det tror jeg vi er mange som gjør!
Hei Martine!
For en jente du er....! Jeg beundrer deg og ditt pågangsmot! Lev hver dag til det fulle for den lille Felixen deres, og tro på at det er det han ville ønsket for mammaen sin:) At du skal følge drømmene dine og bygge deg en fremtid. Stå på, så vil det forhåpentligvis bli lettere med tiden:)
Lykke lykke til!
Stor klem fra Vanessa S
Jungeltelegrafen funker stor sett bare når det er noe man IKKE vil skal komme ut. Da går det som ild i tørt gress. Mens ting man helst vi at alle skal vite, det stopper opp hallveis virker det som. Men har de døde foster på glass??? :O På skolen hadde vi bare døde slanger i glass. Litt lettere å forholde seg til...
Du klare allerede det umuliga:)
Veldig masse lykke til videre!
Du har allerede gått langt,Martine!Lengre enn jeg tror mange hadde klart!Så du er tøff,modig og ikke minst veldig sterk.Og det er bare posivit ment.Syns du gjør lille Felix i himmelen stolt!Han ønsker at du skal ha det bra.Og litt om litt så blir det bedre.Lettere.Høres sikkert utenkelig ut.Men du har jo kommet litt på vei:-)Syns du er flott!Ser opp til deg!Lykke til videre <3
Hege: Ja tydelgvis, er det ikke typisk da..:/ Er ikke sikker, men jeg tror det er ekte fostere det er de har oppbevart der - for at vi skal lære anatomi og se utviklingen.. Men jeg orket ikke se noe nærmere på det jeg så er ikke sikker da.. :/
Vanessa S:Det er det jeg håper jeg kan klare etterhvert.. <3 Leve litt ekstra for han! Synes egentlig alle vi som lever skylder de døde det jeg, leve litt ekstra for de som ikke fikk leve livet sitt.. Ikke kaste bort livet på å være sure, grinete, klagete eller bitre.. Men jeg må jo bare la meg selv sørge ordentlig en stund først nå, det er jo ikke mange ukene enda siden det skjedde..
jeg står fortsatt fast på at du er den modigste og sterkeste jenta jeg vet om!
jeg kjenner deg ikke, men du er i tankene mine hver dag <3
Dette klarer du bra! Lykke til, Martine <3
Anne Maren: Tusen takk <3
Jeg beundrer deg virkelig! Alle skulle vært som deg. lykke til <3
Du er en RÅ RÅ dame! Skikkelig tøft gjort å gå tilbake til hverdagen nå som alt er totalt forandret liksom... Beundrer motet og optimismen din - STÅ PÅ!
Lykke til videre Martine med studier og alt! Ta et steg av gangen,ta din tid:)
<3
<3 Hei Martine <3
Tenker mye på deg om dagen... skjønner at det er vanskelig å begynne med studier igjen, men det tror jeg du gjør helt rett i! uansett hvor vanskelig du har det, vil jo livet fortsette og du må jo bare jobbe for å bli ferdig så du blir den utrolige legen jeg alltid har trodd du kommer til å bli! Stå på vennen, stooor klem <3
<3
Det er vanskelig med alle spørsmålene. Skuffede fjes som forventer du skal fortelle hvor bra alt går. Det blir ikke spesielt mye lettere med tiden heller, fordi disse fjesene forventer at etter et par måneder, eller et halvår -DA må det jo begynne å gå bedre ?
Husk at det er lov å svare nei, og det trengs ingen lang forklaring. Etter noen uker i semesteret har vle jungeltelegrafen gått sin gang også. Et skritt av gangen, en dag av gangen, en måned, et kvartal, et halvår og et år... tiden går, og den leger desverre ikke alle sår -minnene lever evig.
Spent, glad, redd, bekymret for deg på din vei fremover. <3
Hei
Jeg har skrevet dette diktet til deg før, men jeg innser nå at det kanskje var litt tidlig rett etterpå. Så jeg føler jeg må gi det på nytt nå. Det er så vanskelig å si noe, jeg bare sitter her og måper...
Så i stedet for å skrive en masse som du hører om og om igjen, så vil jeg heller gi deg dette diktet som jeg synes er så fint:
Do not stand at my grave and weep
I am not there; I do not sleep.
I am a thousand winds that blow,
I am the diamond glints on snow,
I am the sun on ripened grain,
I am the gentle autumn rain.
When you wake in the morning hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night.
Do not stand at my grave and weep
I am not there; I do not sleep.
Do not stand at my grave and cry,
I am not there; I did not die.
Stooore varme tanker og klemmer fra Marie<3<3
godt tips det siste der : )
tenker mye på deg om dagen, håper virkelig det går bra med deg
<3
Marie: Takk for det - det er ett veldig fint dikt :) Jeg liker å se på det på den måten selv, må bare tro at Felix er med oss, rundt oss, overalt.. Da er det litt lettere å holde ut..
Jeg gråter masse, for det er så meningsløst at jeg har en barnegrav i stedenfor en baby å passe på :( Likevel trenger jeg å gå til graven, det blir på en måte ett symbolsk sted for oss. Og jeg kjenner litt ro når jeg har vært der..
du er så flink til å skrive!
uff så ufattelig trist!!!
felix er nok veldig stolt av mammen sin.
Kan tenke meg at hverdagen og "det vanlige livet" er tøft å møte når man har vært gjennom noe som dette, men kanskje også godt, som du sier, å komme i normalen igjen. Tenker ofte på dere <3
Vil berre sei at eg beundra pågangsmotet ditt ;) Ta ein dag av gangen!!!
Det at du i forrige uke stod på skolen igjen er et så utrolig stort skritt. Det er lett å bare la livet glid forbi når man har det vondt, jeg vet alt om det. Man hedrer de døde ved å leve for de videre <3
Jeg heier på dere <3
Sol: Takk for det! <3 Jeg er helt enig med deg, har bestemt meg for at dette skal vi klare - vi skal ha det fint en dag igjen og vi skal leve videre.. En dag! Det som har skjedd i sommer, med vår Felix som ikke fikk begynne livet engang - og alle de som mistet livet i oslo/uttøya har vist hvor sinnsykt skjørt livet er.. Man må sette pris på det man har og leve livet for de som ikke fikk den muligheten...
