Future..
Fremtiden vår er knust! Ingen mammapermisjon denne høsten. Ingen trilleturer som stolte nybakte foreldre med flunkende ny vogn og verdens søteste baby. Ingen møter med barselgruppa og kafebesøk med andre mammaer. Ingen babysvømming eller mor/barn-trening. Ingen pappapermisjon for Jonas til våren. Ingen fisketurer med Felix i bæremeis. Ikke første julefeiring sammen, som en liten familie på 3.. Ingen barnevennlig sommerferie med en 1-åring neste sommer.. Og sånn kan jeg jo fortsette i det uendelige.. Herregud så vondt det er å tenke på! Et svangerskap er langt, og i løpet av 8 måneder rekker man å drømme mye, man rekker å lage seg fine bilder av hvordan alt skal bli og ikke minst rekker man å bli så ufattelig glad i den lille man går å bærer på.. Nå er alle drømmer knust i tusen millioner små biter, og det er vanskelig å se for seg en fremtid når hele fremtiden man hadde sett for seg, planlagt og drømt om inneholdt lille Felix. Jeg vil jo bare ha han jeg..
Likevel tvinges man jo bare til å prøve å se fremover på en eller annen måte. For min del må jeg først og fremst prøve å finne ut hva jeg skal fylle tiden min med denne høsten som egentlig skulle vært lykkelige permisjonsuker.. Jeg merker at det verste jeg kan gjøre er å bare gå hjemme, og i hvertfall ikke alene når Jonas etterhvert skal tilbake til jobb.. Tror jeg har godt av å ha noe å gå til - noe å fylle dagene med! Og for min del er det jo studiet som er min hverdag til vanlig..
MEN, det gjør det så ekstra vanskelig for meg at vi denne høsten går inn i semesteret på studiet som heter "mor og barn"..... Svangerskap, fødsler og barnesykdommer kommer jo til å bli en daglig påminnelse om hva som har skjedd, og hva vi har mistet.. Jeg blir helt dårlig bare av å tenke på at jeg må kaste meg ut i det, og jeg vet heller ikke om jeg er klar for det om bare noen små uker.. Nå kjenner jeg jo at jeg blir helt knust bare jeg ser en barnevogn.. Aner rett og slett ikke hvordan jeg vil takle den påkjenningen det vil bli å ha undervisning om disse temaene, ha praksis på føde- og barselavdelinger og å omgis gravide og småbarn.. :( Uff, det kommer jo til å bli så grusomt vondt hver eneste dag..
Bare vondt og vanskelig alt sammen. ♥ Felix ♥
Dato: 28.07.2011 
Tid: 21:24 
Kommentarer: 51
<3
Herremin, jeg får så vondt når jeg leser hva du nå går gjennom. Alle drømmer og forventinger som ikke ble, all den mammakjærlighet man, men allikevel tomme armer. Vet så inderlig vel hva du går igjennom, for halvannet år siden var jeg selv der du er nå.
Ingenting lurt jeg kan si for å lindre det føler. Man går inn og ut av sorgen, noen ganger savner man så det føles som om man blir gal. Men en dag vil det ikke gjøre så vondt mer, en dag vil du kjenne at det er godt å leve, selvom det nok føles langt dit.
Uansett hva som skjer senere, om dere tør å prøve igjen eller ei, er vesle vakre Felix deres førstefødte og han som gjorde dere til mamma og pappa<3
Stor klem fra en englemamma.
Hvis jeg kunne bære deg på mine skuldre hadde jeg bært deg... vakre Martine.. Jeg elsker bloggen din, og at du deler dette med oss er stort. Hverdagen er det beste å komme tilbake til etter en hver hendelse -du må bare prøve -og feile, så finner du din vei.
<3
Jeg er fortsatt så lei meg for deg og dere.. Hvis jeg kan gjøre noe -hva som helst. så gjør jeg det.
Uff, jeg bare tenker på hvordan hele deres verden bare har blitt snudd på hodet i løpet av et par små dager.. Hvordan livet plutselig kan gå fra det ene og helt til det andre på et lite blunk.. Jeg håper du finner det du leter etter, Martine, og at du finner styrken til å gjenoppta studiene dine - om ikke akkurat nå, så i hvert fall med tiden. Ta tiden til nytte og finn noe du har lyst til å fylle dagene dine med - enten det er studier, jobb, reise, familie, venner eller hobbyer! Jeg heier på deg!
Kjære, kjære Martine! Du skal vite at du har mange støttespillere på PK, både kjente og ukjente, som vet hva du har i vente og er klare til å støtte deg igjennom denne vanskelige tiden.
Jeg får så vondt av å lese det du skriver... Vil så gjerne si noen støttende ord, men vet virkelig ikke hva jeg skal si. Skulle så gjerne ønske at det ikke hadde skjedd... Håper du snart ser lys i hverdagen igjen. Håper du får nok støtte og hjelp og får noen å prate med om dette. Hvordan du skal bearbeide sorgen.<3 <3 Tenker masse på dere hele tiden.
Har ingen anelse om hvordan du har det, men vil bare at du skal vite at vi er mange som støtter deg gjennom denne vanskelige tiden, selv om du ikke ser oss. Det kan virke som at alt er blitt et virkelig mareritt, men hold fast og gjør Felix stolt! Dere er så utrolig sterke som mamma og pappa, lille Felix har det godt <3 Mange varme tanker fra meg
Jeg er så lei meg for at dere må gå igjennom dette! Du gir oss et så ærlig og smertefullt innblikk i hvordan deres verden har blitt så annerledes enn det dere hadde planlagt, og man kan nesten kjenne smerten gjennom ordene. Du må fylle noe av tomrommet med vennskapen du allerede har - alle de flotte venninnene dine og vennene du og Jonas har og familiene deres! Du må lete etter hva som kan gi styrke i denne tiden. Ta valg som bygger deg opp. Se mulighetene i det som ter seg helt umulig... Og samtidig la deg sørge - ingen lette dager, måneder fremover - men du klarer det! Bruk tiden på noe som gir deg styrke ♥.
Føler virkelig med dere.. Skjønner det er vondt, men bare noen som har opplevd dette vet hvor vondt det virkelig er... Skulle ønske jeg kunne gjort noe for dere. Tenker ofte på dere!
<3
*klem*
Sara!: <3 Veldig trist å lese at vi har dette til felles.. :( Men takk for mange kloke fine ord! Alt føles så feil, føler at kroppen og sinnet er innstilt på å være enten gravid eller med en baby i armene, isteden er både magen og armene helt tomme.. :( Kjenner veldig på å gå inn og ut av sorgen, og begynner å bli vant til at humøret bare går opp og ned uten så mye kontroll over det.. Idag er en tung og vanskelig dag, håper morgendagen blir litt lettere! Stor klem tilbake
Får så vondt av dere Martine <3 Er inne og leser, og titter om du har lagt inn noe nytt hver dag. Tenker masse på dere.
stor klem <3
M: Tror det jeg også, bare synd det temamessig ikke kunne vært dårligere timing med studiet.. For første gang angrer jeg plutselig studievalget mitt, kunne ønske jeg hadde hvilket som helst annet studie/jobb akkurat nå.. Men har bestemt meg for å prøve, så får jeg bare se om det går eller ikke.. Takk for omtanken!
<3
<3 Det er så vondt å lese:(
Hei Martine! Jeg har fulgt bloggen din en god stund nå, og jeg vil bare si at jeg er imponert over din måte å skrive/uttrykke deg på, og måten du forteller om sorgen etter Felix. Jeg kjenner at det gjør vondt inni meg, når jeg leser det du skriver. Det er rørende.
En ting håper jeg du likevel prøver å holde fast ved selv om det sikkert er veldig vanskelig, men din fremtid er ikke knust. Jeg håper du vil tillate deg selv å se det, og tillate deg selv å gå videre etter hvert. For det fortjener du og Jonas. Felix vil alltid være din førstefødte, men det betyr ikke at du ved en senere anledning kan prøve igjen. Er det noe jeg tror på, så er det at du kan bli en fantastisk mor i fremtiden, om du har lyst til det så klart. (Men jeg skjønner så klart at det er Felix du tenker på nå, og det er fullstendig forståelig.)
Det at du skal studere "mor og barn" kan jeg forstå kan bli tøft for deg, men kanskje det også kan være fint? For du er en mor, og når det gjelder svangerskap og fødsel, så vil du kunne få hjelpe/lære/ta del i noe som kan være fint også. Som kan minne deg om tiden du fikk ha med Felix, men også vise at det er en vei videre, og at svangerskap er ulike, på sine måter både på godt og vondt?
Jeg håper du ikke synes jeg sier masse som jeg ikke burde si, eller har sagt noe feil. Alt i alt vil jeg bare si at jeg tenker på dere, synes du er en person som uttrykker seg flott, og at jeg har stor tro på at du vil kunne bli en dyktig lege i fremtiden, og også mor, om du ved en senere anledning har lyst til det. =)
Trist å lese. Men skulle ikke du ha permisjon dette semesteret? Eller fikk du lov til å fortsette?
Uff, kan ikke være lett, men jeg tror med gode mennesker rundt deg kommer du nok til å takle dette fint. Om ikke annet kan du bruke dine erfaringer rundt denne hendelsen i møte med pasientene dine.
klem ♥
Jeg klarer ikke en gang å forestille meg den ekstreme smerten dere går gjennom, men jeg syns du er utrolig sterk som skriver så fint om lille Felix. Jeg unner virkelig ingen å havne i en slik situasjon, men om noen gjør det så tror jeg de kan finne trøst og styrke i det du skriver. Min dypeste medfølelse går til både deg og Jonas. Dette klarer dere sammen, det er jeg sikker på ♥
Jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig dette er for deg :(
Utrolig trist å lese dette.. Det må være en helt uvirkelig situasjon det dere har vært igjennom, og det dere fortsatt er igjennom. Jeg tenker masse på dere! Ta tiden til hjelp. <3
Det gjør så ufattelig vondt å lese dette Martine, og jeg klarer ikke helt å forestille meg hvor vondt det må være. Smerten over å miste et barn. Tårene sprenger i øynene når jeg leser dette. <3
Jeg tror at å prøve seg på studiet er lurt, om enn så utrolig tøft og vanskelig det blir. Mulig du kan få en ordning med veileder om du forklarer situasjon ?
Jeg vet ikke. Og uten å sammenlikne, for seks år siden mistet jeg min kjæreste, og etter en måned i sorg gikk jeg tilbake i jobb. Jeg fortsatte og på farmasistudiet -da mitt første år.
I etterkant ser jeg at jeg var i koma, jeg fortalte tilfeldige kunder (jobba da i bokhandel) om min døde kjæreste etc. Det er jo helt villt, men det å komme tilbake til hverdagen var utrolig viktig.
Jeg ble (ingen sammenlikning igjen) helt nummen av sorg, og var det veldig lenge etterpå (minst 6 måneder), men hverdagen rundt meg gikk som normalt, og jeg tror at det var bra for meg om enn jeg hadde en del merkelige reaksjoner og gråteanfall av og til.
I tillegg -tenk for en utrolig nært på erfaring du har med dette, hvis du skulle treffe noen som går gjennom det samme. Du er sterk, og du har så definitivt valgt riktig yrke, hvis alle leger er som deg (sett ut fra bloggen) -så er pasientene bra heldige.
<3
M
Du skulle ikke kommet deg til en å prate med da? En psykolog? Dere har jo vært gjennom en stor krise, så det er kanskje greit å ha noen som kan rydde opp i rotet som lages av slike traumatiske opplevelser...
Jeg føler virkelig med deg, Martine! Kan virkelig ikke forestille meg hvordan du har det...
Jeg lurer på, går det an å ta et annet semester enn det du egentlig skal ta? At du kan ta semesteret som er for årskullet over deg, for å så ta mor-barn semesteret til neste år? Det burde være mulig for UiO å tilpasse studieløpet dit.. Men som det sies over, kanskje det kan være en god sorgprossess å nettopp gå igjennom det semesteret? Jeg tviler ihvertfall ikke på at du finner motivasjonen til å lære deg pensum og gjøre det best mulig i praksis med dine erfaringer...
Uansett hva nå enn jeg har sagt til nå - håper det ikke var usmakelig av meg - , så tviler jeg ikke på at du finner ut hva som er rett for deg.
Vi tenker på dere. <3
H
Tenker på dere.... <3
Det er så leit å tenke på de knuste drømmene dine, og alt som ikke blir... Kan jo bare forestille meg hvordan det føles, men den forestillingen gjør vondt langt inn i hjerteroten.
Det høres ut som et fryktelig vanskelig valg... Men det er uansett lov å PRØVE! Og det er helt ufattelig hva man faktisk klarer når man er igang... Jeg vil også tro du vil møte stor forståelse fra eventuelle lærere/veiledere underveis, som du kanskje kan få gjort noen små avtaler med, og forklare hvorfor du evt. blir nødt til å gå midt i en time osv. Kanskje kan det til og med bli en måte å bearbeide ting litt på? Du blir tvunget til å møte mange sterke følelser og inntrykk, og deretter ta stilling til og bearbeide dem som best det lar seg gjøre. Bearbeide ting må man uansett(betyr jo ikke at alt blir bra, håper du ikke tror det er det jeg mener), og nå får du møtt disse vanskelige tingene med én gang, og ikke om et år eller to.
Martine, jeg har stor tro på deg! Og du vil bli en FANTASTISK lege! Jeg skulle gjerne, gjerne hatt deg som legen min :)
kris: jo, hadde egentlig innvilget permisjon. Men har fått opphevet den pga det som skjedde.. Så har en ledig plass om jeg føler meg klar for det.
Jeg føler så med deg i denne tiden, Martine, og vet egentlig ikke helt hva jeg skal si annet enn at jeg tenker på deg / dere <3
Have You Met Miss Jones?:Jo, jeg tror jeg skal det.. Det er nok lurt, bare litt rart å skulle være 'på andre siden av bordet' nå... vi skal også begge to være med på sorggrupper på ahus med andre som har opplevd å miste barn..
Jeg føler sånn med dere, Martine. Tørr ikke tenke på hvor vondt det hadde vært å miste mine to barn. Jeg tror nok at det å gå hjemme alene vil bare gjøre tomrommet og sorgen enda større, så kanskje det kan være lurt å prøve seg videre i studiene? Blir det alt for tungt og vondt så kan du jo bare ta permisjon, men selv om studiene omhandler graviditet og barsel så kan jo det også hjelpe dere å bearbeide følelsene deres.
Får håpe dere får trøst og støtte i sorggruppene deres, har så utrolig vondt av dere og det dere har opplevd. <3
Brutalt som det kanskje kan høres ut: Det er mye terapi i å oppleve at det ikke går galt hver gang...
Alle er forskjellige, men du virker sterk nok til å takle det. Det er godt å få "ta og føle på" at det går bra oftere enn det ikke gjør det, og det gir et håp. Utover det er det du og Jonas som må takle dette, men å kjenne litt på glede oppi alt det triste, vil dere etterhvert komme tilbake til hverdagen. Jeg mener ikke at dere ikke kommer til å savne Felix, men at det blir lettere å takle.
Selv studerte jeg til helsesøster da jeg mistet min engel, og jeg fant uendelig mye trøst i å fortsette studiene. Fordi jeg innså at det ikke var noe jeg kunne gjort, og at det oftere går bra enn ikke.
eg vett kje ka eg ska sei martine aent enn at eg beundre deg. du fremstår som så sterk. å snakka om det e jo fusta leddet:) <3
Sessa: Veldig godt å høre om din erfaring.. Håper jeg kan oppleve det på samme måte! Skal i hvertfall prøve nå, blir nok fryktelig tøft men da må jeg jo virkelig stå "face to face" med sorgen og alt det vonde hver dag - og det vil kanskje hjelpe meg å klare å takle det og klare å leve videre litt tidligere enn om jeg hadde prøvd å flykte fra den.. Kanskje, hvis jeg er tøff nok til å takle det nå!
Sessa: Kan jeg få spørre hvor lenge siden er det du mistet din lille?
Cecilie Maria: Takk <3 Må jo bare prøve, og går det ikke så går det bare ikke.. lurt tips om å snakke litt med veiledere og gruppelærere på forhånd ja, og med de andre studentene i gruppene mine hvis jeg skal prøve å gjennomføre praksis.. Så slipper folk å lure hvis jeg begynner å oppføre meg rart eller reagerer på noe.. tror du har veldig rett, jeg kommer jo til å bli nødt til å møte sorgen og alle vonde følelser hver eneste dag denne høsten - blir vanskelig å gjemme seg vekk da, og er jeg tøff nok til å takle det så må jo det være effektivt sorgarbeid..
Helene: Absolutt ikke usmakelig! ;) Jeg tror ikke det er mulig å ta begynne på neste semester før jeg har fullført dette, men det hadde jo for min del vært mye lettere - så skal høre om det for sikkerhetsskyld jeg.. Har vært i kontakt med flere på uio, og de er veldig hjelpsomme og snille -så det virker som de vil hjelpe meg så jeg får gjennomført dette..
Anette: Takk! Tror jeg også, tomt og stusselig å bare være hjemme nå.. Tror Jonas begynner å bli klar for å begynne på jobb etterhvert, så jeg trenger noe å fylle dagene med jeg også.. Spent på hvordan sorggruppen blir - håper det blir fint og givende for oss!
M: Uff, så utrolig trist å høre! Skal ikke sammenligne sorg hverken den ene eller andre veien, men man kan i hvertfall si at du vet alt om hvordan det er å miste noen nær, og nå vet jeg det også! Utrolig sterkt å høre, og må si det gir meg håp å se at du har klart å leve videre etter en sånn tragedie - viser at man er sterk når man må! Og det skal jeg være også..
Så bra at fakultetet er behjelpelige. Og så bra at du har så mange gode venner i klassen <3
Er kullet deres delt i to? I så tilfelle; kanskje kan du bytte over til andre halvdelen og ta det andre semesteret først? Vi har slik deling i Trondheim, men vet ikke om dere har den ordningen i Oslo?
Vet du Martine? Jeg tror du klarer det :)
Den fremtidsdrømmen dere så for dere i 8 måneder er kanskje knust, men med ditt pågangsmot føler jeg meg ganske sikker på at du har mye å se frem til med tiden... Det kan bli et tøft semester ja, men på den annen side kan det jo hende det blir lettere å konsentrere seg om dette temaet enn andre? Tror uansett du kommer deg gjennom det. Du har allerede vist at du er veldig, veldig sterk! Stå på :)
Så bra at fakultet har vært behjelpelige. Unnskyld at jeg graver litt, men hvem fra fakultet har du vært i kontakt med? M. Engvik? Bare lurte, fordi jeg er selv medisinstudent ved UiO, 7 sem, og har vært syk, fikk opprinnelig innvilget permisjon, men da jeg ønsket å droppe permisjon, og komme tilbake, fikk jeg ikke lov til det, ville bare spørre hvem fra fakultet du har vært i kontakt. evt send svar på min mailaddress hvis du ikke vil skrive her...
Kjaere Martine<3 jeg har fulgt bloggen din over en lengre tid nå ettersom jeg selv skal bli medisinstudent til høsten. Jeg får så ufattelig vondt av å lese den tragiske hendelsen med lille Felix. Alle drømmene og tankene om en fin framtid går bare i spinn oppi hodet og er noe jeg så absolutt ikke unner deg. Jeg vet hvordan følelsen av å miste en man elsker er da jeg selv mistet pappan min for litt over 1 år siden. Det er ufattelig vondt å tenke på at mennesker som man er så glad i bare skal bli revet bort så plutselig. Ville egntlig bare si at jeg tenker kjempemasse på dere i denne vonde tiden. Og det eneste jeg kan si for å hjelpe er vel at sorgen mister de vonde og skarpe kantene etterhvert, og den blir da lettere å baere.
Masse klemmer til dere<3
Det er 6 år siden. Engelen skulle begynt på skolen i høst...
Det er sånne ting som får savnet etter henne til å bli litt sterkere enn ellers. Jeg savner henne hele tiden, men spesielt når det er snakk om merkedager og spesielle ting som skulle ha skjedd.
Selv om jeg aldri planla hennes første skoledag da jeg gikk gravid, tenker jeg på det nå...
Åh huff :( helt grusomt, men likevel så skriver du så fantastisk. Nå forstår jeg hvordan min mamma hadde det da storebroren min fikk navlestrengen rundt halsen og døde før fødselen..Ofte føler jeg at han er med, til tross for at jeg aldri har møtt han. Allikevel gir det alle et lite håp om at nye mirakler kommer, selv om andre stjerner forsvinner?
<3
Åååå, Martine... Jeg har så lyst til å gi deg en klem :-(
Har ingen gode råd å komme med, men skjønner at denne tiden er ekstremt tung og vanskelig! Hele livet er forandret, alle fremtidsplaner.. Mange vonde tanker og påminnelser, men jeg er sikker på at du kommer styrket ut av dette til slutt og at lykken vil snu :) Stå på! Tenker på deg!
Så utrolig trist :(
Wow.. Dette var et sterkt innlegg. Sender deg mange varme tanker og en skikkelig god klem! Du, dere, er sterke!
Dette var bra skrevet! Du skriver så rørende. Du klarer å være positiv, mens mye egentlig er negativt.Du stråler. Du er som en sol. Du gråter når det er regn, og prøver å være glad når det er overskyet. Når det er blå himmel, har du noen ved deg, som får deg til å le. Noen som betyr mye for deg. Mine tanker er med deg. Plutselig kan lykken snu. Et mirakel vil komme til live, hende deg! Ikke andre. Men deg. Himmelen er full av stjerner, og ditt lille barn er en av dem. Kanskje hører han deg når du synger. Kanskje hører han når du ler. Du er ett stort forbilde for mange unge. Spesielt meg. Du er så positiv og... Jeg gråter for deg, og med deg. MEn samtidig må vi alle være positiv. Stå på, Martine! Idag har du fått en ny leser! <3
