Å jobbe med demente..
Luksusen i har hatt i sommer- med lite pasienter og god tid er absolutt over. Dagen i går gikk virkelig i ett kjør- og når jeg kom hjem var jeg så sliten i beina at det føltes som jeg hadde løpt maraton.. I dag er det heldigvis kveldsvakt og de pleier å gå litt roligere for seg..
Jeg synes jobben min er skikkelig fin og meningsfult. Jeg liker å hjelpe andre - og jeg føler jeg får mye ut av en dag på jobb - som regel reiser jeg hjem fra en jobbvakt med en skikkelig god følelse inne i meg..
Men det er virkelig en krevende jobb også. Jeg skrev et innlegg for en stund siden om noen av de triste sidene ved å jobbe med gamle og syke mennesker.. Noe jeg ikke nevnte da var virken tålmodighetsprøve denne jobben også kan være av og til..
Et lite eksempel fra en av de tidligere beboerne:
Klokken er 14 - vi har akkurat spist full middag med deilig dessert. En dame i 90-årene vil sette seg tilbake på rommet sitt, men etter 10 minutter begynner hun å rope høyt..
kl 14.11: "Kan noen komme inn med noe mat til meg her - jeg har ikke spist på flere dager.."
kl 14.20: "Hallo, hallo: Kan jeg få noe mat her inne.."
kl 14.25: "Kan noen komme inn med noe mat til meg - jeg har ikke fått vått eller tørt på flere dager.."
kl 14.35: "Hallo - er det noen som hører meg der ute. Kan jeg få noe mat her inne"
Og sånn fortsetter det resten av kvelden. Denne dama husker ikke at hun har spist og kjenner heller ikke at hun er mett.. Hvis vi går inn til henne når hun roper etter mat og forteller henne at hun akkurat har spist middag så har hun glemt det igjen i løpet av et par minutter!
Dato: 09.11.2008 
Tid: 14:05 
Kommentarer: 11
vet hva du mener ja.. er trist, og samtidig så utrolig frustrerende, for man kan jo si til man blir blå at "du har spist" men det hjelper jo bare ikke :P jeg jobbba på et eldrehjem der det var en dame som hele tida sa "hjelp meg, hjelp meg, jeg er så redd, jeg er så redd."
og hva kan man si liksom.. ble mantra i å si at det er ikkenoe galt, slapp av, legg deg litt, ikke vær redd, du er på hjemmet, her er rommet ditt, ... evig! stakkars gamle. hun er død nå vet jeg. godt for henne :/
Ja vi kunne jo gått inn hvert 5 minutt og svart det samme - kunne fint brukt en hel vakt på det.. Men som du sier - det hjelper jo ikke..Man møter desverre mange triste skjebner når man jobber på eldrehjem! Det er det som gjør noen dager på jobben så triste også! Hørtes frykelig ut med hun som var så redd hele tiden.. Hun har det nok bedre nå ja..Heldigvis har vi noen som veier opp med å bare være positive og glade til tusen!! De skryter hele tiden over hvor utrolig godt de har det! Det er jo veldig godt å høre da!
Takk takk=) Det blir spennende ja! ^^
Det høres veldig kjent ut. Jeg pleier å svare, jeg. Og svare. Og svare. Og svare. Noen ganger kommer jeg gjerne med en kjeks eller banan eller noe og gir pasienten også. Utfordringen blir gjerne å svare som om det er første gang pasienten ber om det, hver gang. Selv om det er ørtende gangen du svarer på det samme. Det handler om mimikk og tonefall. Og min erfaring er at pasienter som ikke kommer i den situasjonen at de føler seg forlegne av f.eks. "Jeg har jo svart deg på dette hundre ganger!" eller lignende, i langt mindre grad utagerer også. En annen ting som jeg synes har fungert ganske bra er å være litt føre var. Sette frem kjeks på rommet. Tilby drikke før pasienten rekker å spørre. Skrive lapp og henge opp på veggen. (Avhengig av hvor dement pasienten er.) Rett og slett trygge pasienten på dette med å få mat. I tillegg snakker jeg en del om maten. Om hva vi hadde til middagen osv. Noen ganger kommer pasienten på at "joda, det var godt med kjøttkaker", mens med enkelte pasienter risikerer man at de er overbevist om at du lyver og har du har stjålet maten deres. Og så tenker jeg at denne opptattheten av å ikke få mat kan være uttrykk for noe annet? Kanskje en frykt for å ikke bli ivaretatt? Kanskje angst? Jeg har sett en del pasienter som rett og slett har angst når de begynner å mase om mat. Noen finner ikke ordene for hva som plager dem og uttrykker det som sult. De henvender seg til personalet for å få hjelp til noe, men finner ikke helt ordene. Så da har det hjulpet å gjøre ting som virker betryggende. Å være der litt. Det har hendt at jeg har spurt litt for å finne ut om "sulten" egentlig er angst og indre uro. Da har det hendt at noen har nikket iherdig og bekreftet. Og så har vi prøvd å løse problemet "angst og indre uro" i samråd med bl.a. legen. Men jeg vet at jeg er ekstremt heldig. Jeg jobber på et sted der vi i større grad har tid til sånt. Og det har alt å si. Disse tingene er ikke gjennomførbart overalt, dessverre. Selv om jeg mener alle eldre burde få være på et sted der personalet har nok tid. Jeg tror ikke vi er så mye bedre der jeg jobber enn folk er på steder der man ikke får gjort de tingene. Vi har bare rammebetingelsene som gjør det mulig. I tillegg har jeg muligens en liten fordel siden jeg privat er mamma til en gutt med ADHD og er ganske godt trent i å gjenta meg selv. ;)
Takk for fint svar! :DJeg pleier å gå inn og svare jeg også - så langt det er tid! Men det sier seg selv at man ikke alltid har tid til å gå inn hvert 5. minutt. Det er så mange andre som skal ha våres oppmerksomhet også..Men vi har også benyttet oss av trikset med å sette frem noe mat/frukt tilgjengelig på rommet - og selv om det sjelden blir spist så hjelper det litt på masinga..Dette eksempelet jeg kom med er fra en tidligere beboer - ingen vi har på vår avdeling er så ekstreme nå. Så selv om det til tider kan være hektisk så føler jeg at vi får hjulpet til når det trengs og vært tilgjengelig for alle på avdelingen vår..
Sv: hahaha, det er søren så ekkelt!
Dette hørtes virkelig kjent ut! Opplever akkurat det samme i praksisen på sykehjem, synes virkelig synd på de. De har ingen aning om det er morgen eller kveld, lunsj eller middag, mandag eller tirsdag, jul eller påske.. Vanskelig å forestille seg ennå etter så mange uker, det er jo så uvirkelig at de har så liten oversikt over det som skjer rundt dem.
veldig kjent ja.jeg hadde en eldre dame som pas i prasisen min, og hennes mor het det samme som meg. og hver gang jeg introduserte megselv (det måtte jeg gjøre hver dag, for hun husket ikke at hun hadde truffet meg før) så sa hun at moren hennes også heter aleksandra, og så snakket hun litt om navnet, lurte på om jeg var dansk osv. og tilslutt så sa hun "jeg har ikke hørt noe fra min mor på noen år. lurer på om hun fremdeles lever.. men hvis hun var død hadde jeg jo fått beskjed. tror du ikke?" Hva skal jeg si da liksom? Uff. Det er ekkelt, frustrerende, men samtidig veldig, veldig givende
Svar: Med "et spm om å overleve" var jeg faktisk seriøs. For eksempel var jeg midtvinters ifjor i en begravelse, og i begraveleser er det ALLTID kaldt. Jeg var den eneste som ikke frøs, og den eneste som ikke ble syk etterpå, og det takket være en av pelsene jeg har arvet av mormor. Men meg om det, alle har rett til å ha egne meninger!;)
Tusen takk! :D
Camilla: Veldig rart ja! Og ingen dag er lik på jobben.. Jeg blir stadig fasinert når de snakker om seg selv som de er barn igjen - og i går sa en av damene til meg at hun trodde jeg var 3-4 år.. A: Uffja! Det blir veldig leit.. Synes det er lov med hvite løgner i sånne situasjoner jeg! Tenkt hvis hun flere ganger om dagen skulle få beskjed om at mannen hennes er død. Og så glemmer hun det til neste gang hun spør og blir like ulykkelig hver gang! Nei da må det være lov med en hvit løgn for å skjerme henne..
